Vinkel-kristne

En kjent leder i Frelsesarmeen huskes for det rådet hun ga unge mennesker som skulle ut i tjenesten: «Lev i vinkelen».

Med det mente hun at de som vil tjene Gud må ha både forbindelsen oppover og utover i orden.
Oppover, mot Gud; utover, mot menneskene.
Det er å leve i vinkel.
Bare slik blir tjenesten en tjeneste for både Gud og mennesker.
Man kan bomme med begge disse «bena» i vinkelen.
Man kan bli så fokusert på det åndelige at man glemmer de menneskene man skal tjene blant, og man kan bli så fokusert på samfunnet rundt seg og alle behovene i det at man glemmer hvem som ga kallet.
Kristen tjeneste er verken en «loddrett» tjeneste eller en «vannrett» tjeneste. Det er en vinkel-tjeneste.
Jesus sier om de gjerninger som blir gjort i hans navn: «Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg» (Matt 25, 40).
Det er å være vinkel-kristen.

Publisert som «Dagens andakt» i www.kpk.no

Ved rennende vann

Alt som vokser i naturen, er avhengig av vann.

Vannet kommer enten som regn eller fordi det er en kilde i nærheten.
Mennesket er også avhengig av vann. Man kan faktisk overleve nokså lenge uten annet næringsinntak enn vann.
Salmisten bruker denne naturloven som et bilde på troen.
Om den som har «sin glede i Herrens lov», heter det: «Han er lik et tre plantet ved rennende vann. Det gir frukt i rett tid, og løvet visner ikke» (Salme 1, 3).
I den kjente gospelsangen «Wes hall not be moved» brukes det samme bildet.
Mange kjente artister har framført den sangen: «På vår vei til himmelen skal vi ikke rokkes, men være som et tre som står ved elvebredden».
Noen ørkenplanter trenger ikke mer enn én eneste dråpe for å blomstre, andre trenger mye mer.
Det kan være en elv eller en bekk, en regnskur eller nattdugg.
Vannet gir liv og det lar livet få utvikle seg.
Slik også med Guds ord.

Publisert som «Dagens andakt» i www.kpk.no

Åpne brev

Et brev er i utgangspunktet en personlig ting. Det er en kommunikasjon som er ment å være mellom to personer: Avsender og mottaker.



I den offentlige debatten møter man i blant «åpne brev» til myndighetspersoner eller etater. Det hender også at private brev blir samlet og offentliggjort, som Knut Hamsuns brev til sin kone Marie.

Paulus var en flittig brevskriver. Hans brev til menighetene rundt omkring var ikke «private». De skulle leses opp for menighetene, og iblant ba han også menighetene utveksle disse brevene.

Han utfordrer også de kristne til selv å være brev: «For dere viser at dere er Kristi brev (…). Det er ikke skrevet med blekk, men med den levende Guds Ånd, ikke på steintavler, men i hjerter» (2. Korinter 3,3).

Er det noe som er «åpne brev», må det være det livet man lever blant sine medmennesker. Utfordringen er da: Er det Jesus som oppfattes som avsender av slike brev?

Publisert som «Dagens andakt» på www.kpk.no

Næringsinntaket

«Jeg er livets brød», sier Jesus om seg selv.

Brød er et bilde som brukes mye om troslivet. Brød er symbolet på næring og mat.
Derfor tok Jesus dette med da han lærte disiplene å be: «Gi oss i dag det daglige brød».

Det krever en viss modenhet å kunne fordøye brød, kjøtt og fisk. Man gir derfor ikke brød til en som er nyfødt.
Men etter hvert skal magen tåle både brød og annen fast føde. Derfor er det en kritikk fra Paulus når han skriver til de kristne i Korint: «Melk ga jeg dere, ikke fast føde, for det tålte dere ikke. Ja, dere tåler det ennå ikke» (1 Korinter 3,2).

Et godt kosthold er en forutsetning for å kunne vokse, også i kristenlivet.
Melk er både godt og sunt, men det kan ikke stanse med det.
Derfor sier Jesus om seg selv at han er livets brød. Det er ved omgang med ham og hans ord at troen vokser.
Det får vi gjennom bibelordet og bønnelivet.
Det er servert.

Publisert som Dagens andakt på www.kpk.no

Framkomstmiddelet

Kristenlivet blir ofte framstilt som en reise.

I søndagsskolen synger man både om at «Min båt er så liten» og «Nå går toget av sted».
I visa om båten, er budskapet at det er Jesus som styrer båten, mens poenget i verset om toget er at det er klart til avgang. I andre, liknende barneviser er budskapet enten at reisen er gratis, eller at billetten er betalt. «..der Gud er sjåfør og Jesus konduktør», heter det i en slik sang.


Budskapet kan sammenfattes slik: Reisen til himmelen er ikke en slitsom reise der vi må slepe oss fram til fots, men det er en reise der både framkomstmidlet og billetten er ordnet på forhånd. Man takker bare ja.

Kanskje er det en naiv framstilling, men det er i tråd med evangeliet selv at veien til frelse er enkel. Vi trenger ikke vite hvordan et tog eller et skip manøvreres for å være passasjer på det. Slik også med himmelekspressen eller himmelskipet.

Publisert som Dagens andakt på www.kpk.no

Tyskerungen og hans mor

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Den norske stat har beklaget overfor en rekke grupper måten de er blitt behandlet på i årenes løp. Er ikke turen nå kommet til «tyskerjentene», spør Rikke Kommisar (KK 14. juni)? Det er et betimelig spørsmål på mer enn én måte. Snart 70 år etter at krigen sluttet kan det ikke være så mange igjen av dem.

Så vidt jeg vet, verken kjenner jeg, eller har kjent, noen «tyskerjenter». Jeg ble født åtte år etter krigens slutt, og det jeg visste om denne gruppen var i mange år preget av min mors standarduttrykk om dem: De «fløy med tyskere».
I de senere år har min oppfatning av «tyskerjentene» vært preget av én fortelling. Den kom jeg over under researcharbeidet til en bok om Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid som kom i 2012. I noen år rundt 1970 – 25 år etter krigens slutt - fikk dette kontoret mange henvendelser fra barn av tyske soldater og norske kvinner. Mange av dem hadde vokst opp uten å vite noe om sitt biologiske opphav.
I den forbindelse ville jeg «lese meg opp» på tyskerjentene og deres erfaringer, og en av fortellingene jeg snublet over, var denne: Ei jente fra en vestlandsbygd hadde fått barn med en tysk soldat. Det skjedde i 1943 eller 44, og førte til at foreldrene brøt all kontakt med henne. Soldaten forsvant. Kanskje falt han? Da krigen var slutt, bad jenta derfor om å få komme hjem igjen. Det fikk hun, men på en betingelse: At hun ikke tok med seg tyskerungen.
Den lille gutten ble plassert på et barnehjem, og jenta satte seg på bussen mot Vestlandet. Under en stopp underveis, ble hun borte. Bussen måtte kjøre videre, og en dag eller to senere ble jenta funnet. Hun hadde «gått i fossen» - et ikke ukjent fenomen i norsk kvinnehistorie.
Da foreldrene hennes fikk vite dette – hun var deres eneste barn – reiste de til barnehjemmet der gutten var plassert og tok ham med seg tilbake. Der sluttet fortellingen.
Gutten i fortellingen er bare ti år eldre enn meg. Kanskje lever han ennå? Jeg vil gjerne tro at han fikk et godt liv hos besteforeldrene. Men enda mer vil jeg gjerne tro at moren hans, da hun kastet seg i fossen, ble møtt av en som er rausere og har mer forståelse for et menneske enn det norske samfunnet hadde både da og i mange år senere.

Publisert i Klassekampen 20. juni 2014

Svarer med ild

Mange bibelsteder bruker ordet «ild» for å beskrive hva Gud gjør.

På pinsedagen viste Den hellige ånd seg ved å sette seg som ildtunger på apostlenes hoder.
Da profeten Elia møtte de 400 avgudsprofetene på Karmel, skulle dette være det som avgjorde striden om hvem som var sann Gud: «Den guden som da svarer med ild, han er Gud» (1. Kongebok 18,24).
Da den senere så verdenskjente evangelisten Gipsy Smith skulle forklare hva som skjedde da han ble omvendt, sa han: «Det ble så varmt i hjertet mitt».
Og i forkynnelsen snakker man iblant som «pinseild».
Den hellige ånds ild og Jesu blod henger sammen. Pinsen kom som en følge av påsken. Derfor kan Frelsesarmeen ha «Blod og ild» som sitt motto. Det viser til både Jesu blod og Åndens ild.
Han som ofret sitt blod, er fremdeles han som svarer med ild og skaper både tro og varme hjerter hos dem som tar imot ham.

Publisert som «Dagens andakt» på www.kpk.no