Svarer med ild

Mange bibelsteder bruker ordet «ild» for å beskrive hva Gud gjør.

På pinsedagen viste Den hellige ånd seg ved å sette seg som ildtunger på apostlenes hoder.
Da profeten Elia møtte de 400 avgudsprofetene på Karmel, skulle dette være det som avgjorde striden om hvem som var sann Gud: «Den guden som da svarer med ild, han er Gud» (1. Kongebok 18,24).
Da den senere så verdenskjente evangelisten Gipsy Smith skulle forklare hva som skjedde da han ble omvendt, sa han: «Det ble så varmt i hjertet mitt».
Og i forkynnelsen snakker man iblant som «pinseild».
Den hellige ånds ild og Jesu blod henger sammen. Pinsen kom som en følge av påsken. Derfor kan Frelsesarmeen ha «Blod og ild» som sitt motto. Det viser til både Jesu blod og Åndens ild.
Han som ofret sitt blod, er fremdeles han som svarer med ild og skaper både tro og varme hjerter hos dem som tar imot ham.

Publisert som «Dagens andakt» på www.kpk.no

Å mase på Gud

En tid var det mange kristne som hadde et bånd rundt håndleddet med bokstavene «WWJD». Det er forkortet for «What would Jesus do?»

Det finnes flere slik bånd. På ett av dem står «PUSH». Det er forkortet for «Pray untill something happens». Be til det skjer noe.
Foreldre er som regel ikke glad for at barna maser. Men som Guds barn har vi lov til å mase. Det finnes tekster i Bibelen som forteller oss at vi ikke bare kan mase på ham, vi skal mase på Gud. Profeten Jesaia sier det slik: «Dere som lovpriser Herren, unn dere ikke ro!» (62, 6). I en tidligere oversettelse het det: «I som minner Herren (om hans løfter), unn eder ingen ro».
Som troende skal vi ikke gi oss selv ro fra vårt mas, men vi skal heller ikke gi Gud ro. For i neste vers heter det: «La heller ikke ham få ro før han bygger Jerusalem opp igjen og gjør byen til en lovsang på jorden».
Så kan vi visst «pushe» og visst kan vi mase, og det med god samvittighet! PUSH – Pray Untill Something Happens!

Mektig og sterk

Fra ett av sine utenlandsopphold sendte Henrik Ibsen følgende melding til en av sine venner i Norge: «Jeg leser ikke andet enn Bibelen, den er mektig og sterk».

Det er en kjent sak at Henrik Ibsen hentet mye inspirasjon fra Bibelen. Tenk bare på sluttreplikken i «Brand», der en røst lyder etter at et snøras har tatt med seg den strenge, kompromissløse presten Brand. Etter å ha forkynt en streng Gud gjennom et helt presteliv, og ropt til ham idet han forstår han skal dø, lyder det: «Han er Deus Caritatis» - han er nådens Gud.
Evangeliets kjerne er ikke kompromissløshet; det er nåde. I «Brand» heter det også: «Ett er målet: Det å blive/Tavler hvorpå Gud kan skrive». Man kan ikke skrive på en tavle av kompromissløs granitt, men det kan man på en tavle som er bestrøket med nådens voks. Kanskje var det slike tanker han fikk, dikteren som ikke leste annet enn Bibelen?

Publisert som «Dagens andakt» på www.kpk.no

Veiboka

Forkynneren og familiemannen hadde fått tilsendt en ny veibok fra bilistorganisasjonen han var medlem av, og byttet ut den forrige utgaven med den nye.

Sønnen på fem år spurte om han kunne få den gamle boka. Noen dager senere hørte faren at gutten «lekte møte» med sine to søsken, og veiboka fikk gjøre tjeneste som «bibel».
En veibok er nok ikke den dårligste sammenlikningen med en bibel man kan tenke seg. I politiske debatter snakker man iblant om dokumenter som skal være «veikart» i vanskelige situasjoner – «veikart for fred».
I det livet man skal leve som menneske, har man enda mer bruk for slike veikart, det være seg til fred, lykke eller meningsfullhet.
Guds ord er et slikt veikart. Bibelen sier noe om så vel retninger, s om veivalg og om reisemål. Salmisten kan derfor med rette si: «Ditt ord er en lykt for min fot og et lys for min sti» (Salme 119, 105). Guds ord er ei veibok.

Publisert som «Dagens andakt» på www.kpk.no

En ny kristentype

Vi trenger en ny kristentype som ikke kjører egne kjepphester, men som kjøper den beleilige tid (for å få fram det vesentlige). (...)Vi er vitner. Vitner forteller ikke artige historier. De forteller hva de har sett og hørt.

Biskop em. Olav Skjevesland,
festtale på Bibelskolen i Grimstad
17. mai 2014
(Referert etter hukommelsen)

Den korsfestedes ansikt?

AV Nils-Petter Enstad
Forfatter

Det har vært stemplet som falskneri og utropt til mysterium så mange ganger at bare de færreste har oversikten over hva status er til enhver tid. Etter en meget bastant konklusjon i 1988, der det ble «slått fast» at det såkalte likkledet i Torino er et falskneri fra 1300-tallet, er om ikke konklusjonene, så påståeligheten nå på vikende front.

Den skråsikre konklusjonen fra 1988 var nemlig ikke i stand til å forklare hvordan en falskner på 1300-tallet kunne kjenne til kjemiske prosesser og teknikker som resten av verden ikke oppdage før 700 år senere. Men er kledet dermed ekte? Det kan ikke vitenskapen svare på, og derfor fortsetter dette fire meter lange tøystykket å engasjere, fascinere og provosere den dag i dag.

Bøker
Det er skrevet en mengde bøker om likkledet i Torino. Den foreløpig siste på norsk kom i 2011. Den er skrevet av Jostein Andreassen og heter «Likkledet i Torino – et tegn for vår egen tid» (Luther forlag). Det er den første boka om dette emnet på norsk siden 1983, da Gyldendal/Land og kirke ga ut en oversatt bok om kledet som to amerikanske forskere hadde skrevet. I 1980 ga Luther Forlag ut ei bok av den svenske biskopen Svend Danell om det samme temaet.
Begge bøkene fra 1980-tallet er positivt avventende til det spørsmålet som alle «Torino-debatter» handler om: Er skikkelsen man kan se avtegnet i kledet et bilde av Jesus fra Nasaret?
Jostein Andreassen er tydeligere på hva han mener. Han mener kledet er «ekte» i den forstand at det ikke er noen kunstner/svindler som har framstilt dette. Dette argumenterer han grundig inntil det omstendelige for i sin bok, med mange henvisninger til ikke minst botanikere. Det er nemlig adskillige spor av pollen på kledet, og mange av disse skal ifølge boka bare være kjent fra området rundt Jerusalem.
Mye av denne argumentasjon går langt over hodet på de aller fleste av oss som har en slags nysgjerrighet for dette tøystykket. Så er det da heller ikke pollensporene vi er mest opptatt av.

Bildet
Det som gjør likkledet i Torino spennende, er det bildet man kan se avtegnet i tøystykket. Det viser en mann i full legemsstørrelse med merker på kroppen som stemmer overens med dem de sårene Jesus ifølge evangelietekstene fikk da han ble torturert før han ble korsfestet.
I kirker og gudshus over hele verden finnes kunstneriske framstillinger av hvordan man mener han så, denne Jesus fra Nasaret som døde i Jerusalem omkring år 30. Mer interessant enn den biologiske argumentasjonen er derfor den kunsthistoriske argumentasjonen forfatteren refererer. Han hevder, og dokumenterer med bildeeksempler, at i de første århundrene av kirkens historie, ble Jesus ofte framstilt som en ung, skjeggløs mann.
I de jødekristne menighetene respekterte man det jødiske bildeforbudet, men de hedningskristne menighetene hadde ingen slik forpliktelse. I katakombene og de eldste kirkene i Europa ble Jesus derfor ofte framstilt som en romer. Men midt på 500-tallet skjedde det en endring: Da begynte man å framstille Jesus som en ortodoks jøde, med skjegg og langt hår. Siden er denne «varianten» blitt stående som det klassiske bildet av Jesus. At den norske maleren Henrik Sørensen malte et bilde av den oppstandne Kristus der han ser ut som en ung, blond friskus med viltert hår er blitt stående som det unntaket det er.
Hva var det som skjedde midt på 500-tallet som førte til denne endringen? Jostein Andreassen mener det må ha sammenheng med at likkledet ble funnet bymuren til den kristne byen Edessa da den ble angrepet av perserne i år 544. Det bildet av Jesu ansikt som kom fram i kledet satte standarden for hvordan Frelserens skulle framstilles, og har holdt seg siden.

Betydning
Det er en utbredt oppfatning, ikke minst blant skeptikere, at kristne mennesker verden over oppfatter likkledet i Torino som et slags «bevis» for at Jesus fra Nasaret både har levd, dødd og stått opp igjen.
Dette er helt feil. De alle fleste kristne i verden har antakelig ikke hørt om kledet en gang, og de som har hørt om det, tillegger det ikke en slik status. Den katolske kirke har da også ned gjennom historien vært forholdsvis tilbakeholden med å kommentere kledet, eller gjøre det tilgjengelig. Dette har ikke vært fordi man har hatt noe å skjule eller fordi man var redd noe falskneri skulle bli «avslørt»; man har rett og slett vært klar over at for mye oppmerksomhet om kledet ville flytte fokus fra det påskebudskapet egentlig handler om, nemlig at Jesu oppstandelse fra de døde er noe som må gripes med den enkeltes troendes hjerte, og ikke noe man kan argumentere seg fram til.
Fortellingen om Jesu død på korset, og hans oppstandelse fra de døde den tredje dagen, er sentral i all kristen tro. Jesus selv henviste til opp­standelsen som det definitive uttrykket for at han var Guds sønn og Frelseren som var lovet. Kristendom uten Jesu oppstandelse er derfor en meningsløshet.
Dette er også grunnen til at millioner av kristne fremdeles hilser hverandre med ordene «Kristus er oppstått» første påskedag, og svarer «Ja, han er sannelig oppstått».

Fastetid

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

De hadde levd sammen i nærmere 30 år. Som gode 1200-talls kristne hadde de overholdt alle kirkens bud om faste og forsakelse. Men i oppsummeringens stund, var konklusjonen denne: Kanskje vi hadde vært lykkeligere om vi hadde hatt mer å angre?


Det er Sigrid Undset som forteller dette om foreldrene til Kristin Lavransdatter i første bind av trebindsverket av samme navn. Det er etter datterens bryllup med den vakre, men akk, så ansvarsløse Erlend ordene faller. Kanskje lå det et snev av egen erfaring fra forfatterens side under den nokså såre oppsummeringen?
Fastetiden i vår kultur strekker seg fra askeonsdag, sju uker før påske, og fram til påske. Fasten skal være i 40 dager, søndager ikke medregnet. Det er mange måter å faste på. Noen avstår fra enkelte typer mat, andre fra alkohol og tobakk og noen fra erotisk samliv. En mer moderne form er å avstå fra ulike typer underholdningsprogram på fjernsyn, eller fra fjernsyn i det store og hele. Ideen med faste er at man skal rense sinn og tanker, kanskje også kroppen, med tanke på en religiøs høytid. Faste som religiøs plikt eller religiøs øvelser er noe man kjenner fra så vel jødedom som kristendom og islam. Faste har også vært brukt som politisk pressmiddel – da kalles det gjerne «sultestreik». En av de første som brukte faste på den måten i moderne tid, var Mahatma Gandhi under den indiske frigjøringskampen. Når den skinnmagre mannen sluttet å spise, holdt kolonimakten pusten. Når han tok til seg noen dadler, pustet man lettet.
Den 40 dager lange fastetiden i kristen sammenheng, er en påminning om da Jesus gjennomførte en like lang faste før han sto fram offentlig første gang. Når han senere underviste om faste, la han vekt på at faste er en innvendig prosess. Det er ikke noe man skal fortelle at man driver med, eller på andre måter «flagge». Det er en personlig ting.
Kristin Lavransdatters foreldre hadde gjennomført sine faster i felleskap. De endte med å spørre seg om det hadde vært verd det. Alle forsakelsene, alle de ensomme nettene. «Kanskje hadde vi vært lykkeligere om vi hadde hatt mer å angre?»
Det er noe dypt menneskelig over et slikt hjertesukk. Noen ganger er det nok slik at man angrer mer på det man ikke fikk gjort enn på det man faktisk gjorde.

Publisert i Klassekampen 19. mars 2014