En ny kristentype

Vi trenger en ny kristentype som ikke kjører egne kjepphester, men som kjøper den beleilige tid (for å få fram det vesentlige). (...)Vi er vitner. Vitner forteller ikke artige historier. De forteller hva de har sett og hørt.

Biskop em. Olav Skjevesland,
festtale på Bibelskolen i Grimstad
17. mai 2014
(Referert etter hukommelsen)

Den korsfestedes ansikt?

AV Nils-Petter Enstad
Forfatter

Det har vært stemplet som falskneri og utropt til mysterium så mange ganger at bare de færreste har oversikten over hva status er til enhver tid. Etter en meget bastant konklusjon i 1988, der det ble «slått fast» at det såkalte likkledet i Torino er et falskneri fra 1300-tallet, er om ikke konklusjonene, så påståeligheten nå på vikende front.

Den skråsikre konklusjonen fra 1988 var nemlig ikke i stand til å forklare hvordan en falskner på 1300-tallet kunne kjenne til kjemiske prosesser og teknikker som resten av verden ikke oppdage før 700 år senere. Men er kledet dermed ekte? Det kan ikke vitenskapen svare på, og derfor fortsetter dette fire meter lange tøystykket å engasjere, fascinere og provosere den dag i dag.

Bøker
Det er skrevet en mengde bøker om likkledet i Torino. Den foreløpig siste på norsk kom i 2011. Den er skrevet av Jostein Andreassen og heter «Likkledet i Torino – et tegn for vår egen tid» (Luther forlag). Det er den første boka om dette emnet på norsk siden 1983, da Gyldendal/Land og kirke ga ut en oversatt bok om kledet som to amerikanske forskere hadde skrevet. I 1980 ga Luther Forlag ut ei bok av den svenske biskopen Svend Danell om det samme temaet.
Begge bøkene fra 1980-tallet er positivt avventende til det spørsmålet som alle «Torino-debatter» handler om: Er skikkelsen man kan se avtegnet i kledet et bilde av Jesus fra Nasaret?
Jostein Andreassen er tydeligere på hva han mener. Han mener kledet er «ekte» i den forstand at det ikke er noen kunstner/svindler som har framstilt dette. Dette argumenterer han grundig inntil det omstendelige for i sin bok, med mange henvisninger til ikke minst botanikere. Det er nemlig adskillige spor av pollen på kledet, og mange av disse skal ifølge boka bare være kjent fra området rundt Jerusalem.
Mye av denne argumentasjon går langt over hodet på de aller fleste av oss som har en slags nysgjerrighet for dette tøystykket. Så er det da heller ikke pollensporene vi er mest opptatt av.

Bildet
Det som gjør likkledet i Torino spennende, er det bildet man kan se avtegnet i tøystykket. Det viser en mann i full legemsstørrelse med merker på kroppen som stemmer overens med dem de sårene Jesus ifølge evangelietekstene fikk da han ble torturert før han ble korsfestet.
I kirker og gudshus over hele verden finnes kunstneriske framstillinger av hvordan man mener han så, denne Jesus fra Nasaret som døde i Jerusalem omkring år 30. Mer interessant enn den biologiske argumentasjonen er derfor den kunsthistoriske argumentasjonen forfatteren refererer. Han hevder, og dokumenterer med bildeeksempler, at i de første århundrene av kirkens historie, ble Jesus ofte framstilt som en ung, skjeggløs mann.
I de jødekristne menighetene respekterte man det jødiske bildeforbudet, men de hedningskristne menighetene hadde ingen slik forpliktelse. I katakombene og de eldste kirkene i Europa ble Jesus derfor ofte framstilt som en romer. Men midt på 500-tallet skjedde det en endring: Da begynte man å framstille Jesus som en ortodoks jøde, med skjegg og langt hår. Siden er denne «varianten» blitt stående som det klassiske bildet av Jesus. At den norske maleren Henrik Sørensen malte et bilde av den oppstandne Kristus der han ser ut som en ung, blond friskus med viltert hår er blitt stående som det unntaket det er.
Hva var det som skjedde midt på 500-tallet som førte til denne endringen? Jostein Andreassen mener det må ha sammenheng med at likkledet ble funnet bymuren til den kristne byen Edessa da den ble angrepet av perserne i år 544. Det bildet av Jesu ansikt som kom fram i kledet satte standarden for hvordan Frelserens skulle framstilles, og har holdt seg siden.

Betydning
Det er en utbredt oppfatning, ikke minst blant skeptikere, at kristne mennesker verden over oppfatter likkledet i Torino som et slags «bevis» for at Jesus fra Nasaret både har levd, dødd og stått opp igjen.
Dette er helt feil. De alle fleste kristne i verden har antakelig ikke hørt om kledet en gang, og de som har hørt om det, tillegger det ikke en slik status. Den katolske kirke har da også ned gjennom historien vært forholdsvis tilbakeholden med å kommentere kledet, eller gjøre det tilgjengelig. Dette har ikke vært fordi man har hatt noe å skjule eller fordi man var redd noe falskneri skulle bli «avslørt»; man har rett og slett vært klar over at for mye oppmerksomhet om kledet ville flytte fokus fra det påskebudskapet egentlig handler om, nemlig at Jesu oppstandelse fra de døde er noe som må gripes med den enkeltes troendes hjerte, og ikke noe man kan argumentere seg fram til.
Fortellingen om Jesu død på korset, og hans oppstandelse fra de døde den tredje dagen, er sentral i all kristen tro. Jesus selv henviste til opp­standelsen som det definitive uttrykket for at han var Guds sønn og Frelseren som var lovet. Kristendom uten Jesu oppstandelse er derfor en meningsløshet.
Dette er også grunnen til at millioner av kristne fremdeles hilser hverandre med ordene «Kristus er oppstått» første påskedag, og svarer «Ja, han er sannelig oppstått».

Fastetid

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

De hadde levd sammen i nærmere 30 år. Som gode 1200-talls kristne hadde de overholdt alle kirkens bud om faste og forsakelse. Men i oppsummeringens stund, var konklusjonen denne: Kanskje vi hadde vært lykkeligere om vi hadde hatt mer å angre?


Det er Sigrid Undset som forteller dette om foreldrene til Kristin Lavransdatter i første bind av trebindsverket av samme navn. Det er etter datterens bryllup med den vakre, men akk, så ansvarsløse Erlend ordene faller. Kanskje lå det et snev av egen erfaring fra forfatterens side under den nokså såre oppsummeringen?
Fastetiden i vår kultur strekker seg fra askeonsdag, sju uker før påske, og fram til påske. Fasten skal være i 40 dager, søndager ikke medregnet. Det er mange måter å faste på. Noen avstår fra enkelte typer mat, andre fra alkohol og tobakk og noen fra erotisk samliv. En mer moderne form er å avstå fra ulike typer underholdningsprogram på fjernsyn, eller fra fjernsyn i det store og hele. Ideen med faste er at man skal rense sinn og tanker, kanskje også kroppen, med tanke på en religiøs høytid. Faste som religiøs plikt eller religiøs øvelser er noe man kjenner fra så vel jødedom som kristendom og islam. Faste har også vært brukt som politisk pressmiddel – da kalles det gjerne «sultestreik». En av de første som brukte faste på den måten i moderne tid, var Mahatma Gandhi under den indiske frigjøringskampen. Når den skinnmagre mannen sluttet å spise, holdt kolonimakten pusten. Når han tok til seg noen dadler, pustet man lettet.
Den 40 dager lange fastetiden i kristen sammenheng, er en påminning om da Jesus gjennomførte en like lang faste før han sto fram offentlig første gang. Når han senere underviste om faste, la han vekt på at faste er en innvendig prosess. Det er ikke noe man skal fortelle at man driver med, eller på andre måter «flagge». Det er en personlig ting.
Kristin Lavransdatters foreldre hadde gjennomført sine faster i felleskap. De endte med å spørre seg om det hadde vært verd det. Alle forsakelsene, alle de ensomme nettene. «Kanskje hadde vi vært lykkeligere om vi hadde hatt mer å angre?»
Det er noe dypt menneskelig over et slikt hjertesukk. Noen ganger er det nok slik at man angrer mer på det man ikke fikk gjort enn på det man faktisk gjorde.

Publisert i Klassekampen 19. mars 2014

Seiersløpet

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Så er de i gang, de olympiske vinterleker i Sotsji. I de neste 14 dagene skal vi overfores med resultater, analyser, skuffelser og gleder. Nye helter skal oppstå, andre skal kanskje vrakes. Alle OL har sine helter. Noen er helter bare en kort stund, andre blir stående.

En av dem som er blitt stående, er den skotske Eric Liddell, dels på grunn av hans overraskende seier på 400 meter under OL i Paris i 1924, dels på grunn av filmen «Ildvognene» («Chariots of fire») fra 1981. Det var en film som vant fire Oscar-priser; en av dem for beste musikk.
Eric Liddell ble født i Kina i 1902. Hans foreldre var misjonærer, og da han selv døde i det samme landet 43 år senere, var også han i misjonstjeneste. Som student var han en aktiv idrettsmann, og utmerket seg både i cricket, rugby og friidrett. Hans beste øvelse var 100 meter løp. I 1924 ble han tatt ut til det britiske OL-laget. Så viste det seg at 100-meterkonkurransen skulle gå på en søndag, og som kristen ville han ikke konkurrere på helligdagen. Han var favoritt på øvelsen og ble utsatt for et stort press for å løpe likevel. Det endte med at han løp 400 meter i stedet, en øvelse han ikke var på langt nær så god i. Men ikke bare vant han den; han satte en olympisk rekord som ble stående i 12 år.
Noen år etter OL i Paris – der han også tok bronse på 200 meter – ble Eric Liddell ordinert til misjonstjeneste, reiste til Kina og giftet seg med en misjonærkollega. De fikk tre døtre. I 1941 reiste kona og døtrene til morens hjemland Canada på grunn av krigen, mens Eric ble igjen. I 1943 ble han internert av japanerne og i februar 1945 døde han i fangeleiren. Siden han både ble født og døde i Kina, har kineserne regnet ham som sin første OL-mester, ifølge wikipedia.
Det er gått 90 år siden Eric Liddell gjorde sitt kontroversielle valg. Spørsmålet om man kan konkurrere på søndager eller ei, er ikke lenger noen aktuell problemstilling for verken kristne idrettsutøvere eller andre. Diskusjonen om helligdager går langs helt andre linjer. Men enig eller uenig, Eric Liddells valg fortjener respekt som uttrykk for en integritet, en holdning og en respekt for egen tro. Det var ting som var viktigere for ham enn det å vinne en medalje.

Publisert i Klassekampen fredag 7. februar 2014 - samme dag som OL i Sotsji åpnet

Lovsang i moll

Mine musikkteoretiske kunnskaper er fort gjort rede for. I barneskolen lærte vi noen veldig enkle, nokså basale fakta om musikk, og de sitter stort sett fast.

Som ung hornmusikant fikk jeg med meg litt mer. Men fremdeles heter det «gånote» i mitt sinn dersom jeg ser en firedelsnote, eller «løpenote» dersom jeg ser en åttedelsnote. Og når det gjelder forskjellen mellom «dur» og «moll», er det fremdeles slik at den grunnkunnskapen som sitter, er at mens det som går i dur uttrykker glede, er det noe dystert over det som går i moll. Dette bildet bekreftes for så vidt av dagligspråket; vi sier gjerne om noe at det er «mollstemt», eller «går i moll».
Hver gang jeg er med og synger «Ren og rettferdig, himmelen verdig», blir dette barndommens musikalske verdensbilde utfordret. For dette er en lovsang i moll. Tonearten er moll, det kan selv jeg høre. Er jeg møteleder, pleier jeg å kommentere dette. «Nå skal vi synge en lovsang i moll».
I norsk kirkehistorie har en annen lovsang i moll en viktig rolle. Det er salmen «Å, at jeg kunne min Jesus prise» - det var den Hans Nielsen Hauge gikk og nynnet på da han fikk sitt avgjørende møte med Guds kall. Det er et paradoks i dette med «lovsang i moll» som kanskje ikke er noe paradoks i egentlig forstand, men som likevel stimulerer både min tanke og min tro.
Det er forholdsvis ukomplisert å synge lovsang når livet går i dur, når man føler seg på solsiden, når tilværelsen smiler imot en, som man gjerne sier. Befinner man seg på skyggesiden, kan det oppleves vanskeligere. Dette fikk Israels folk erfare. Hvordan kunne de synge lovsanger i et fremmed land, spurte folket både seg selv, omgivelsene og Gud selv.
Men lovsangen er ikke bare et overskuddsfenomen. Kanskje ikke først og fremst det, en gang. Lovsangen er noe som formidler tro, både til den som deltar i den og den som lytter til den; ikke bare «på grunn av», men også «på tross av».
Derfor er det et element av trass i lovsangen.
Derfor gir det så god mening å synge lovsang i moll.

Nils-Petter Enstad

En vraket prest...

Av Nils-Petter Enstad

Han var eneste søker til et prestekall i nord. Men han fikk ikke stillingen.

Året var 1928, presten var den 34 år gamle dr.theol. Kristian Schjelderup. Han hadde skrevet bøker med titler som «Hvem Jesus var og hva kirken har gjort ham til» og hadde vært med å starte «Landslaget for frilynt kristendom». Under reiser til Østen var han blitt fascinert av ulike former for mystisisme, og ble på mange måter en mystiker selv. Som teolog ble han oppfattet som «liberal» og «radikal».



Så søkte han prestekall. Ønsket om å bli prest, slik hans far hadde vært, var dypt og oppriktig. Men han fikk ikke stillingen. Kirkestatsråden selv satte foten ned, og begrunnet dette med at Schjelderups «stilling til den lutherske religion er slik at han ikke på lovlig måte kan ansettes i et geistlig embete» - det er vel en av de få gangene en kirkestatsråd eksplisitt har begrunnet en beslutning teologisk.
For Schjelderup selv var vrakingen en dyp skuffelse, og et par år senere skrev han bok som fikk tittelen «Ved døren».
Utover i mellomkrigstiden var han med og starte Nansenskolen og han var redaktør for tidsskriftet «Fritt ord». Han hadde tidlig advart mot nazismen i Europa, og i 1942 ble han sendt til fangeleiren Grini. Under krigen gikk han gjennom en religiøs krise som førte ham nærmere klassisk, evangelisk kristentro. I 1945 ble han ordinert som prest, og i 1947 ble han utnevnt til biskop i Hamar. Denne stillingen hadde han til han ble pensjonert i 1964.
I Hamar var han en folkekjær, men til tider omstridt biskop. Den såkalte «helvetesdebatten» i 1953 kom til å prege hans ettermæle i større grad enn den fortjente; viktigere i et kirkehistorisk perspektiv er det at det var han som foretok ordinasjonen av den første kvinnelige presten i Den norske kirke: Ingrid Bjerkås i Vang kirke i 1961.
Han ble født i Tvedestrand i 1894 og døde i Kristiansand i 1980. Det sørlandske tonefallet forlot ham aldri, presten med det milde blikket og de iblant sterke og kontroversielle meningene.

Rosene langs veien

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

«Jeg får si som dikteren: Takk for rosene langs veien, takk for tornene blant dem.» Omtrent slik ordla Oddvar Nordli seg da han kunngjorde at han trakk seg som statsminister.

«Dikteren» var den svenske frelsesoffiseren August Storm, som skrev denne teksten i 1891, da han var 29 år gammel. Teksten er for lengst en del av en felles, nordisk salmeskatt, og oversatt både til bokmål og nynorsk.
Teksten har fire vers, hvert på åtte linjer, og hver eneste linje begynner med ordet «Takk». Det er bare i den første linjen i det første verset det kommer fram hvem takken rettes til: «Tack, min Gud, för vad som varit». I de neste 31 linjene takker han for alt det man kan møte i livet, årstidene, venner, men også for det kristne himmelhåpet, og dessuten både for rosene langs veien og for tornene blant dem.
Sangen ble skrevet på en tid da livet var godt for August Storm. Han var ved god helse, han hadde både kone og to døtre, og et arbeid som han var glad i. Noen år senere ble han rammet av en ryggmargslidelse som først invalidiserte ham og senere førte ham til en forholdsvis tidlig grav. De som kjente ham sa at den takketonen som preget ham da livet smilte, også preget ham da sykdom og smerter ble hverdagen hans. Slike mennesker finnes, og de fleste av oss er like forundret hver gang vi møter dem.
Som også andre salmestrofer, er setningen «Takk for rosene langs veien, takk for tornene blant dem» blitt en del av en sitatkanon der utsagnet står på egne bein, uten at man tenker for mye over opprinnelsen. Jeg vet ikke hvor den avgående statsministeren hadde fanget opp strofen om rosen og tornene. Utsagnet falt ikke som en del av det forberedte innlegget, slik at man kunne tro det var en taleskriver som hadde funnet det fram. Nordli er fra en del av Norge der avstanden mellom bedehuset og Folkets Hus var større enn mange andre steder. Likevel hadde uttrykket festet seg. Som livserfaring forutsetter det ikke nødvendigvis at man har en religiøs forståelse av livet, det er en generell erfaring de fleste av oss bærer på: Livet har både gode og smertefulle sider, og noen ganger går de sammen.
August Storm døde en sommerdag i 1914, bare 52 år gammel.
Hans datter skrev senere: «Pappa erfarte alt han skrev om i sin sang».

Publisert i Klassekampen 3. januar 2014