Vitnene

Ikke vet vi hva de het, hvem de var eller hvor mange de kan ha vært. De var på jobb og fikk et sjeldent besøk.

«Det var noen gjetere der i nærheten», heter det i juleevangeliet. Nærmere presentert blir de ikke. Men de fikk høre englesangen og de fikk se Jesus-barnet. De var de første vitnene til det som hadde skjedd. «De bar med seg små lamonger som gutten skulle få», synger Prøysen, eller ville de bare vise ham dem?

Som voksen skulle han som lå i krybben identifisere seg med disse første vitnene og si om seg selv: «Jeg er den gode hyrde». En god hyrde gir kanskje ikke fra seg lamonger i øst og vest? Men han er stolt av dem! Og han viser dem fram!

De som hørte gjeterne fortelle om det de hadde sett og hørt, undret seg. Men det var en som ikke bare undret seg; hun gledet seg. Det var Maria. Hun tok vare på det. Kanskje var det hun som fortalte Lukas om disse første vitnene?

Publisert som «Dagens andakt» i www.kpk.no

Vekkelseskvinner

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Det er en interessant reportasje redaktør Kari Fure har skrevet i Dagen på julaften, der hun forteller om sin tante Margit Fure og hennes makker Aud Lønning, som i 16 år reiste rundt som predikanter i Sunnhordland, Hardanger og Voss. De representerer en del av vekkelseshistorien i Norge der mye ennå ikke er fortalt.



Når man snakker om «vekkelsespredikanter» fokuseres det gjerne på menn. Og statistisk sett var det sikkert flere av dem enn av kvinnelige predikanter som reiste rundt. Nettopp derfor er det så viktig å få dokumentert og fortalt også deres historier. De kvinnelige evangelistene var gjerne sangevangelister, det vil si at de både forkynte og sang. I nyere tid er duoen «Marit og Irene» mest kjent – Marit Stokken og Irene Krokeide Alnes har reist sammen siden 1974, og har blant gjort en rekke innspillinger av sine sanger. Men på 1950- og 60-tallet var det flere slike duoer som reiste rundt og sang og forkynte. Både pinsebevegelsen, Frelsesarmeen og Norges Kristne Arbeideres Forbund hadde slike medarbeidere.
Noen av dem reiste i mange år, mens andre reiste i kortere tid. Ofte var det slik at når «mann og barn» kom inn i bildet, var det ikke lenger aktuelt – eller mulig – med den typen tilværelse.
Jeg kan ikke fri meg fra den tanke at her ligger det en utfordring både til forleggere og forfattere med tilknytning til de ulike vekkelsesbevegelsene. Disse vekkelseskvinnene fortjener å bli husket og deres tjeneste fortjener å bli dokumentert. Reportasjen i Dagen på julaften er et godt utgangspunkt for en slik dokumentasjon.

Sendt Dagen 25. desember 2013 - bildet viser søsterduoen «Milly og Oddny» som var aktive på 1960-tallet og sang inn flere plater

Stjerna

«Du ser a over huset der a Jordmor-Matja bor», heter det om julestjernen i Alf Prøysens julekveldsvise.
Betlehemsstjernen er et viktig element i våre tanker om julen. Derfor nevnes den både i andakter og julesanger.
«Stjernen ledet vise menn
til den Herre Kristus hen», synger vi gjerne.

Det var stjernen som førte de vise menn fra et land vi ikke helt vet hvilket var og til huset der den lille familien befant seg. Kanskje var den også den som viste hyrdene hvor de var, selv om englesangen hadde gitt dem en forholdsvis god beskrivelse både av veien og det de skulle finne.

«Vi har og en ledestjerne», heter det i julesangen, og det utdypes i neste vers:
«Denne stjerne lys og mild
som kan aldri lede vill
er hans guddomsord det klare…».

I Julekveldsvisa blir stjerna beskrevet som noe nært og kjært. Et landemerke.
For andre er det kanskje ei bok på nattbordet: Bibelen - Guds eget ord.

Publisert som «Dagens andakt» på www.kpk.no

Et Jesus-barn i bleier

Det var øvelse til et julespill i menigheten. Rollen som Jesus-barn var tildelt den to måneder gamle babyen til en av lederne. Men midt i øvelsen måtte man ta en pause: Hun som spilte Jomfru Maria oppdaget at Jesus-barnet trengte ny bleie.

Hvis man brukte bleier for to tusen år siden, kan man være nokså sikker på at også Jesus-barnet brukte det. Han var et ekte barn på alle måter: Han sov, han diet, han skrek. Trosbekjennelsen sier at Jesus var «virkelig og sant menneske» – han hadde de samme behov som alle andre menneskebarn, like til det å få tørr bleie.

Hebreerbrevet 4,15 sier om Jesus at han «er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd». Dette var en del av hele hans liv, fra han ble født i stallen og til han døde på korset; fra han trengte ny bleie til han ba om noe å drikke fordi han tørstet. Vi har en frelser som kjenner alle våre erfaringer.

Publisert som "Dagens andakt" på www.kpk.no

Å plante et tre...

Sjefen hennes var sikker på at dommedag kom neste søndag. Men da hun ble spurt hva hun tenkte om det, svarte hun: - Jeg regner med å komme på jobb mandag som vanlig!

Den kristne kirke har alltid levd med vissheten – og forventningen – om at Jesus skal komme igjen. Mange har prøvd å regne ut når det skulle skje, og alle har bommet. Det gjorde også sjefen til sekretæren som svarte så nøkternt for bare et par år siden. Hun gikk imidlertid inn i en sindig tradisjon som de fleste kristne står i, og som Martin Luther formulerte slik: «Selv om jeg visste at Herren ville kom igjen i morgen, hadde jeg plantet et tre i dag».
De fleste kristne gjennom tidene har husket Bibelens ord om at «Dagen og timen kjenner ingen». De har hatt ild i hjertet og is i magen samtidig. De regnet med å gå på jobb på mandag, selv om andre trodde jorda skulle gå under på søndag.

Publisert som «dagens andakt» av Kristelig Pressekontor, advent 2013

Å høre til

Hjelpearbeidet etter en lokal naturkatastrofe ble organisert etter menighetstilknytning. Men da alle kirkene hadde samlet sine, var det fremdeles en stor flokk igjen. Da sto den lokale frelsesoffiseren fram: -Alle dere som ikke tilhører noe sted, kan bli med meg.

Det er lett å dele folk inn i grupper: Bosted, rase, religion, kjønn. Iblant må alt klaffe for at man skal føle seg godtatt, iblant bare noen.
Jesus stiller ingen slike krav. Han sier «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, jeg vil gi dere hvile» (Matt 11, 28).
Jesu eneste «krav» at man innser at man trenger noen utenom seg selv for å takle livet. Dette gjelder i alle livets situasjoner, men først og sist gjelder det i forhold til Gud. Det mange kaller «syndebyrden» er den tyngste av disse byrdene.
At vi alle er syndere, er en ultimativ form for tilhørighet. Det samme er Jesu innbydelse til alle.

Publisert som «Dagens andakt» i KPK

Løsningen

En sjakkmester fikk se et maleri som viste en mann som spilte sjakk med djevelen. Bildet het «sjakk matt» og viste en triumferende djevel og en fortvilet spiller.

Sjakkmesteren fikk satt opp et brett der brikkene sto nøyaktig som på bildet og studerte det lenge. Så utbrøt han: -Maleren har gjort en feil! Det finnes en løsning!
Som menneske kan man komme i situasjoner der det tilsynelatende ikke finnes noen løsning. Herfra går det bare en vei: Mot katastrofe og nederlag.
Det kan nok stemme i menneskelige og sosiale forhold, men i møtet med Gud finnes det alltid en løsning. Den løsningen heter Jesus. Selv om man har levd et liv som kan beskrives som «å spille sjakk med djevelen», vil «løsningen Jesus» alltid være tilgjengelig for den som vil bruke den. Det er ikke noen nødløsning – det er faktisk den eneste løsningen.

Publisert som Dagens Andakt på www.kpk.no