Stjerna

«Du ser a over huset der a Jordmor-Matja bor», heter det om julestjernen i Alf Prøysens julekveldsvise.
Betlehemsstjernen er et viktig element i våre tanker om julen. Derfor nevnes den både i andakter og julesanger.
«Stjernen ledet vise menn
til den Herre Kristus hen», synger vi gjerne.

Det var stjernen som førte de vise menn fra et land vi ikke helt vet hvilket var og til huset der den lille familien befant seg. Kanskje var den også den som viste hyrdene hvor de var, selv om englesangen hadde gitt dem en forholdsvis god beskrivelse både av veien og det de skulle finne.

«Vi har og en ledestjerne», heter det i julesangen, og det utdypes i neste vers:
«Denne stjerne lys og mild
som kan aldri lede vill
er hans guddomsord det klare…».

I Julekveldsvisa blir stjerna beskrevet som noe nært og kjært. Et landemerke.
For andre er det kanskje ei bok på nattbordet: Bibelen - Guds eget ord.

Publisert som «Dagens andakt» på www.kpk.no

Et Jesus-barn i bleier

Det var øvelse til et julespill i menigheten. Rollen som Jesus-barn var tildelt den to måneder gamle babyen til en av lederne. Men midt i øvelsen måtte man ta en pause: Hun som spilte Jomfru Maria oppdaget at Jesus-barnet trengte ny bleie.

Hvis man brukte bleier for to tusen år siden, kan man være nokså sikker på at også Jesus-barnet brukte det. Han var et ekte barn på alle måter: Han sov, han diet, han skrek. Trosbekjennelsen sier at Jesus var «virkelig og sant menneske» – han hadde de samme behov som alle andre menneskebarn, like til det å få tørr bleie.

Hebreerbrevet 4,15 sier om Jesus at han «er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd». Dette var en del av hele hans liv, fra han ble født i stallen og til han døde på korset; fra han trengte ny bleie til han ba om noe å drikke fordi han tørstet. Vi har en frelser som kjenner alle våre erfaringer.

Publisert som "Dagens andakt" på www.kpk.no

Å plante et tre...

Sjefen hennes var sikker på at dommedag kom neste søndag. Men da hun ble spurt hva hun tenkte om det, svarte hun: - Jeg regner med å komme på jobb mandag som vanlig!

Den kristne kirke har alltid levd med vissheten – og forventningen – om at Jesus skal komme igjen. Mange har prøvd å regne ut når det skulle skje, og alle har bommet. Det gjorde også sjefen til sekretæren som svarte så nøkternt for bare et par år siden. Hun gikk imidlertid inn i en sindig tradisjon som de fleste kristne står i, og som Martin Luther formulerte slik: «Selv om jeg visste at Herren ville kom igjen i morgen, hadde jeg plantet et tre i dag».
De fleste kristne gjennom tidene har husket Bibelens ord om at «Dagen og timen kjenner ingen». De har hatt ild i hjertet og is i magen samtidig. De regnet med å gå på jobb på mandag, selv om andre trodde jorda skulle gå under på søndag.

Publisert som «dagens andakt» av Kristelig Pressekontor, advent 2013

Å høre til

Hjelpearbeidet etter en lokal naturkatastrofe ble organisert etter menighetstilknytning. Men da alle kirkene hadde samlet sine, var det fremdeles en stor flokk igjen. Da sto den lokale frelsesoffiseren fram: -Alle dere som ikke tilhører noe sted, kan bli med meg.

Det er lett å dele folk inn i grupper: Bosted, rase, religion, kjønn. Iblant må alt klaffe for at man skal føle seg godtatt, iblant bare noen.
Jesus stiller ingen slike krav. Han sier «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, jeg vil gi dere hvile» (Matt 11, 28).
Jesu eneste «krav» at man innser at man trenger noen utenom seg selv for å takle livet. Dette gjelder i alle livets situasjoner, men først og sist gjelder det i forhold til Gud. Det mange kaller «syndebyrden» er den tyngste av disse byrdene.
At vi alle er syndere, er en ultimativ form for tilhørighet. Det samme er Jesu innbydelse til alle.

Publisert som «Dagens andakt» i KPK

Løsningen

En sjakkmester fikk se et maleri som viste en mann som spilte sjakk med djevelen. Bildet het «sjakk matt» og viste en triumferende djevel og en fortvilet spiller.

Sjakkmesteren fikk satt opp et brett der brikkene sto nøyaktig som på bildet og studerte det lenge. Så utbrøt han: -Maleren har gjort en feil! Det finnes en løsning!
Som menneske kan man komme i situasjoner der det tilsynelatende ikke finnes noen løsning. Herfra går det bare en vei: Mot katastrofe og nederlag.
Det kan nok stemme i menneskelige og sosiale forhold, men i møtet med Gud finnes det alltid en løsning. Den løsningen heter Jesus. Selv om man har levd et liv som kan beskrives som «å spille sjakk med djevelen», vil «løsningen Jesus» alltid være tilgjengelig for den som vil bruke den. Det er ikke noen nødløsning – det er faktisk den eneste løsningen.

Publisert som Dagens Andakt på www.kpk.no

Om å finne «amen» og sette punktum

Lørdag 26. oktober avsluttet jeg et mangeårig «medarbeiderskap» i lokalavisa i Askim som en av de faste leverandørene av søndagsbetraktninger til avisa.

De første skrev jeg allerede høsten 1985, samme år som vi kom flyttende til Askim.
Den gang var det to aviser i Askim, både Øvre Smaalenenes Avis og Østfold-Posten. Dette var den tiden da man ennå leverte den slags på papir; jeg tror redaksjonene var glad til bare teksten var maskinskrevet. Det neste trinnet i teknologistigen var å levere på fax, men nå har det i mange år skjedd «elektronisk»; det vil si via e-mail. Før det hadde jeg skrevet noen andakter for Krigsropet, kanskje et ti-tall artikler i alt, spred over 13 års tjeneste.
En tid var det litt «til og fra» med om det var jeg eller andre som leverte Frelsesarmeens bidrag til denne serien, men siden tidlig 90-tall er det jeg som har skrevet disse betraktningene på vegne av Frelsesarmeen i Askim. Mange av dem har jeg nok tatt vare på som avisutklipp, og noen ligger vel også i manus, sammen med storparten av de prekener jeg også har holdt i disse årene.
Både når det gjelder avisandakter og prekener, har jeg holdt meg til kirkeårets tekst for den aktuelle søndag. Det ligger en viss disiplinering i dette. Man velger ikke bare et ord «som er blitt godt» for en, men må jobbe med iblant svært krevende tekster, både trosmessig og teologisk.
I sommer flyttet jeg fra Askim til Arendal, så når det nye kirkeåret – 2013/2014 - begynner 1. søndag i advent, er det også naturlig å overlate «stafettpennen» til en annen.
Avisandakter innbyr nok ikke til de store eksperimenter når det gjelder verken form eller innhold. Jeg tror jeg har forsøkt meg med det bare én gang – da leverte jeg et lite dikt i stedet.
Det har vært en glede og en utfordring å kunne levere disse betraktningene til lokalavisa. Hyggelig har det vært de gangene jeg har fått tilbakemeldinger på dem – det tyder vel på at de ble lest.
Kunsten i all formidling er å finne både «amen» og å sette punktum.
Når det gjelder søndagsbetraktningene i Askims lokalavis, er begge deler gjort med dette.

Nils-Petter Enstad

Det sjuende rommet

En gammel legende forteller om en mann som bygde et hus med sju rom. Han oppsøkte en hjemløs familie og tilbød dem å bo i huset, på betingelse av at de alltid holdt det sjuende rommet rent og i orden for ham.

Den første tiden gikk det bra, men så begynte de å slurve med renholdet, de brukte det sjuende rommet selv og til slutt nektet de huseieren å komme dit.

Det er nokså lett å forestille seg hvordan legenden skal forstås. Menneskets tid er delt inn i uker på sju dager hver. Den sjuende dagen skal være en annerledes dag; en hviledag, en helligdag.

Det er et paradoks at samtidig som vi får mer og mer fritid, blir dagene likere og likere: Like travle, like masete. Det var ikke uten grunn at Skaperen også skapte «et sjuende rom» som skulle være annerledes enn de andre seks. Kanskje vi skulle erobre helligdagen tilbake som en annerledes dag for oss alle?

Publisert som «Dagens andakt» på www.kpk.no