Et Jesus-barn i bleier

Det var øvelse til et julespill i menigheten. Rollen som Jesus-barn var tildelt den to måneder gamle babyen til en av lederne. Men midt i øvelsen måtte man ta en pause: Hun som spilte Jomfru Maria oppdaget at Jesus-barnet trengte ny bleie.

Hvis man brukte bleier for to tusen år siden, kan man være nokså sikker på at også Jesus-barnet brukte det. Han var et ekte barn på alle måter: Han sov, han diet, han skrek. Trosbekjennelsen sier at Jesus var «virkelig og sant menneske» – han hadde de samme behov som alle andre menneskebarn, like til det å få tørr bleie.

Hebreerbrevet 4,15 sier om Jesus at han «er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd». Dette var en del av hele hans liv, fra han ble født i stallen og til han døde på korset; fra han trengte ny bleie til han ba om noe å drikke fordi han tørstet. Vi har en frelser som kjenner alle våre erfaringer.

Publisert som "Dagens andakt" på www.kpk.no

Å plante et tre...

Sjefen hennes var sikker på at dommedag kom neste søndag. Men da hun ble spurt hva hun tenkte om det, svarte hun: - Jeg regner med å komme på jobb mandag som vanlig!

Den kristne kirke har alltid levd med vissheten – og forventningen – om at Jesus skal komme igjen. Mange har prøvd å regne ut når det skulle skje, og alle har bommet. Det gjorde også sjefen til sekretæren som svarte så nøkternt for bare et par år siden. Hun gikk imidlertid inn i en sindig tradisjon som de fleste kristne står i, og som Martin Luther formulerte slik: «Selv om jeg visste at Herren ville kom igjen i morgen, hadde jeg plantet et tre i dag».
De fleste kristne gjennom tidene har husket Bibelens ord om at «Dagen og timen kjenner ingen». De har hatt ild i hjertet og is i magen samtidig. De regnet med å gå på jobb på mandag, selv om andre trodde jorda skulle gå under på søndag.

Publisert som «dagens andakt» av Kristelig Pressekontor, advent 2013

Å høre til

Hjelpearbeidet etter en lokal naturkatastrofe ble organisert etter menighetstilknytning. Men da alle kirkene hadde samlet sine, var det fremdeles en stor flokk igjen. Da sto den lokale frelsesoffiseren fram: -Alle dere som ikke tilhører noe sted, kan bli med meg.

Det er lett å dele folk inn i grupper: Bosted, rase, religion, kjønn. Iblant må alt klaffe for at man skal føle seg godtatt, iblant bare noen.
Jesus stiller ingen slike krav. Han sier «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, jeg vil gi dere hvile» (Matt 11, 28).
Jesu eneste «krav» at man innser at man trenger noen utenom seg selv for å takle livet. Dette gjelder i alle livets situasjoner, men først og sist gjelder det i forhold til Gud. Det mange kaller «syndebyrden» er den tyngste av disse byrdene.
At vi alle er syndere, er en ultimativ form for tilhørighet. Det samme er Jesu innbydelse til alle.

Publisert som «Dagens andakt» i KPK

Løsningen

En sjakkmester fikk se et maleri som viste en mann som spilte sjakk med djevelen. Bildet het «sjakk matt» og viste en triumferende djevel og en fortvilet spiller.

Sjakkmesteren fikk satt opp et brett der brikkene sto nøyaktig som på bildet og studerte det lenge. Så utbrøt han: -Maleren har gjort en feil! Det finnes en løsning!
Som menneske kan man komme i situasjoner der det tilsynelatende ikke finnes noen løsning. Herfra går det bare en vei: Mot katastrofe og nederlag.
Det kan nok stemme i menneskelige og sosiale forhold, men i møtet med Gud finnes det alltid en løsning. Den løsningen heter Jesus. Selv om man har levd et liv som kan beskrives som «å spille sjakk med djevelen», vil «løsningen Jesus» alltid være tilgjengelig for den som vil bruke den. Det er ikke noen nødløsning – det er faktisk den eneste løsningen.

Publisert som Dagens Andakt på www.kpk.no

Om å finne «amen» og sette punktum

Lørdag 26. oktober avsluttet jeg et mangeårig «medarbeiderskap» i lokalavisa i Askim som en av de faste leverandørene av søndagsbetraktninger til avisa.

De første skrev jeg allerede høsten 1985, samme år som vi kom flyttende til Askim.
Den gang var det to aviser i Askim, både Øvre Smaalenenes Avis og Østfold-Posten. Dette var den tiden da man ennå leverte den slags på papir; jeg tror redaksjonene var glad til bare teksten var maskinskrevet. Det neste trinnet i teknologistigen var å levere på fax, men nå har det i mange år skjedd «elektronisk»; det vil si via e-mail. Før det hadde jeg skrevet noen andakter for Krigsropet, kanskje et ti-tall artikler i alt, spred over 13 års tjeneste.
En tid var det litt «til og fra» med om det var jeg eller andre som leverte Frelsesarmeens bidrag til denne serien, men siden tidlig 90-tall er det jeg som har skrevet disse betraktningene på vegne av Frelsesarmeen i Askim. Mange av dem har jeg nok tatt vare på som avisutklipp, og noen ligger vel også i manus, sammen med storparten av de prekener jeg også har holdt i disse årene.
Både når det gjelder avisandakter og prekener, har jeg holdt meg til kirkeårets tekst for den aktuelle søndag. Det ligger en viss disiplinering i dette. Man velger ikke bare et ord «som er blitt godt» for en, men må jobbe med iblant svært krevende tekster, både trosmessig og teologisk.
I sommer flyttet jeg fra Askim til Arendal, så når det nye kirkeåret – 2013/2014 - begynner 1. søndag i advent, er det også naturlig å overlate «stafettpennen» til en annen.
Avisandakter innbyr nok ikke til de store eksperimenter når det gjelder verken form eller innhold. Jeg tror jeg har forsøkt meg med det bare én gang – da leverte jeg et lite dikt i stedet.
Det har vært en glede og en utfordring å kunne levere disse betraktningene til lokalavisa. Hyggelig har det vært de gangene jeg har fått tilbakemeldinger på dem – det tyder vel på at de ble lest.
Kunsten i all formidling er å finne både «amen» og å sette punktum.
Når det gjelder søndagsbetraktningene i Askims lokalavis, er begge deler gjort med dette.

Nils-Petter Enstad

Det sjuende rommet

En gammel legende forteller om en mann som bygde et hus med sju rom. Han oppsøkte en hjemløs familie og tilbød dem å bo i huset, på betingelse av at de alltid holdt det sjuende rommet rent og i orden for ham.

Den første tiden gikk det bra, men så begynte de å slurve med renholdet, de brukte det sjuende rommet selv og til slutt nektet de huseieren å komme dit.

Det er nokså lett å forestille seg hvordan legenden skal forstås. Menneskets tid er delt inn i uker på sju dager hver. Den sjuende dagen skal være en annerledes dag; en hviledag, en helligdag.

Det er et paradoks at samtidig som vi får mer og mer fritid, blir dagene likere og likere: Like travle, like masete. Det var ikke uten grunn at Skaperen også skapte «et sjuende rom» som skulle være annerledes enn de andre seks. Kanskje vi skulle erobre helligdagen tilbake som en annerledes dag for oss alle?

Publisert som «Dagens andakt» på www.kpk.no

Med et Fadervår i pakt...

Av
Nils-Petter Enstad,
Forfatter







En rabiat massemorder gikk rundt på den idylliske øya og skjøt ned for fote. Mange forsøkte å gjemme seg. De fryktet for sine liv. Noen av dem grep bokstavelig talt til barnelærdommen og hvisket fram en gammel tekst: «Fader vår, du som er i himmelen…». Det er overlevende AUF-ere som forteller dette til den kristne avisa Dagen.

«Fader vår» er en av den vestlige kulturens grunntekster. I kristen sammenheng kalles den gjerne «bønnen Jesus lærte oss». Men det er ikke nødvendigvis en «kristen» bønn. Det er en bønn som både jøder og muslimer kan be. Den sier noe om Guds storhet som skaper og om hans omsorg for menneskene i store og små situasjoner. Fra det daglige brød til livets kriser.
Dersom man i det hele tatt tror på en guddommelig makt, kan man saktens be sitt Fadervår.
Et av Jesu pedagogiske prosjekter med å lære disiplene «Fader vår» var at en bønn ikke behøver å bestå av så mange ord. Med sine 65 ord favnet bønnen det meste og de fleste av livets sider. Det er en tekst det er vanskelig å komme utenom. Under den store minnekonserten for Freddie Mercury på Wembly stadion 20. april 1992, erklærte artisten David Bowie at han ønsket å gjøre «noe personlig» i kampen mot AIDS. Deretter knelte han på scenen og leste – bad? – nettopp denne bønnen: «Our Father, Thou who art in Heaven….». På scenen bak ham sto de gjenlevende medlemmene av Freddie Mercurys band «Queen».
Teatralsk? Typisk Bowie?
Saktens begge deler, men alt er ikke sagt med det. Det var mange tekster – dikt eller sanger – han kunne ha valgt, både for å markere sin egen sorg over kollegaens død og den avmakt mange følte (og føler) med tanke på årsaken til at han døde. Men han grep nesten så langt ned i den vestlige kulturens tekstkammer som det er mulig å komme, og fant fram til «The Lord’s Prayer» - Herrens bønn.

Den danske presten Christian Richardt formulerer det slik i en kjent salme:
«Aldri redd for mørkets makt!
Stjernene vil lyse;
med et Fadervår i pakt
skal du aldri gyse».
Han ville neppe formulert seg på samme måte i dag. «Aldri» er et sterkt ord; et ord man «aldri» bør bruke. Og kanskje er det nettopp i situasjoner der man må «gyse» - som i møtet med andres og kanskje også egen død – at man føler behov for å gripe til nettopp sitt Fadervår?

Publisert i Klassekampen 12. august 2013