Av Nils-Petter Enstad
Tidligere offiser i Frelsesarmeen
Det hadde vært en av de største menighetene Frelsesarmeen hadde på Jylland. Opptil seks musikkgrupper hadde vært i virksomhet samtidig, og «alle» i den nordjyske byen hadde et forhold til «Hæren». Så skjedde det noe. Noen ble uenige om noe, og blant annet fordi vennskapsbånd og slektsbånd gikk på kryss og tvers i fellesskapet, raknet det fullstendig. Nærmest fra den ene uka til den andre var den store menigheten redusert til en håndfull.
Da jeg kom til byen som leder for menigheten var det gått mange år siden dette skjedde, men sårene fra den gang var åpenbart ikke grodd. Jeg fikk inntrykk av at ingen lenger riktig husket hva konflikten hadde gått på den gangen, men sårene var der. Mange av dem holdt fremdeles Krigsropet, og de satte pris på besøk av kapteinen, men det ble med det.
Det er reportasjene og debatten i Dagen om ettervirkningene av konflikten i menigheten «Levende ord» i Bergen som har brakt dette 35 år gamle minnet fram for min egen del. Det finnes en del slike fortellinger, både fra lokalmenigheter og hele bevegelser. «Ofrene» for slike konflikter er verken lokalmenigheten eller bevegelsen, men de mange enkeltmenneskene som føler seg kastet fra ilden til asken, for å bruke tittelen på Pål Repstads bok fra 1984 («Fra ilden til asken. En studie i religiøs passivisering». Universitetsforlaget).
Jeg vet svært lite om konflikten i «Levende Ord», og de tanker som legges fram her er derfor noen generelle betraktninger. Da tar jeg utgangspunkt i at det at noen velger å bryte med en menighet for å slutte seg til en annen, er i og for seg uproblematisk, selv om man ikke akkurat kan si at Guds rike vokser på den måten. Vekst i én menighet på bekostning av en annen, er i beste fall rokkering. Langt mer utfordrende – ikke minst sjelesørgerisk – er det med de som går i passivitet etter slike prosesser. Blant disse passive finner man ulike cases. Noen beholder sin tro, men går ikke på møter og gudstjenester. Noen velger å «shoppe» - de oppsøker ulike menigheter, går kanskje når en man kjenner er annonsert, eller en de setter pris på. Og noen bryter både med menigheter og tro. De blir det man kaller «frafalne», noen i all stillhet, andre mer høyrøstet og synlig.
Konflikter, uenighet og avskallinger er en del av dynamikken i alle organisasjoner. De fleste politiske partier her i landet har oppstått som følge av slike prosesser; det samme gjelder store deler av floraen av kirkesamfunn og kristne organisasjoner, i hvert fall sett fra et organisasjonsteoretisk perspektiv. I kristen sammenheng har man imidlertid ofte dels åndeliggjort, dels demonisert slike prosesser. Uenigheter har vært beskrevet som «angrep»; tilsynelatende har man sett for seg et ideal der kristne fellesskap skal være en slags kontinuerlig idyll.
Utfordringen er ofte å kunne håndtere uenighet på en – nåvel: - «kristelig måte» ved at man bevarer respekten for den som mener noe annet enn en selv, og ikke gjøre organisatoriske stridsemner til lakmustest på hvor kristelig man er, eventuelt om man er kristen i det hele tatt.
Flere av de konfliktene man har sett i både organisasjoner og menigheter har vært knyttet til måten ledende og/eller toneangivende personer har opptrådt på. Jeg var i sin tid forlagsredaktør på Edin Løvås sin bok «Maktmennesket i menigheten». Mange som leste den – det gjaldt også forlagsredaktøren! – fikk flere aha-opplevelser gjennom den boka enn man satte pris på. For mange ble den en øyeåpner. Det gjaldt nok første og fremst de som hadde vært ofre for maktmennesker, og i mindre grad maktmenneskene selv. Det er noe av uhyggen ved slike mennesker: Det ofte totale fravær av empati, selv om det tilsynelatende kan være både sjarmerende og vennlige. Som sjelesørger har jeg møtt konfidenter som kunne fortelle at møter med maktmennesker hadde gått på troen løs.
Igjen: Konflikten i «Levende Ord» vet jeg lite om og mener jeg ingenting om. Årsakene kan være flere og komplekse når noen går fra ilden til asken. Men når det skjer, er det som regel noe som ikke har fungert og noen som har trådt feil. Å ha med andre mennesker å gjøre vil alltid innebære at man er i en kontinuerlig læringsprosess når det gjelder dette, enten man har lederansvar eller er en del av det store fellesskapet. Apostelen sa det klokt: «Når ett lem hedres, hedres hele kroppen, når ett lem lider, lider hele kroppen.»
