EN SALME, EN SANG OG EN VISE

Jeg ønsker å Herren lovprise,
en salme, en sang og en vise.
En salme om nåden fra Golgata kors,
en sang om at Herren enn lever i oss,
en vise om tjenesten han lar oss få,
med dette vi kan ut til mennesker gå
og sammen vår Frelser lovprise.
En salme, en sang og en vise.

Tekst: Nils-Petter Enstad – 31. juli 2011

Den svarte fredag

Hvor var du da de fryktelige skjedde?
Hvor var du da det grusomme fant sted?

Dette var tenkt som innledningen til en salmetekst, men jeg kom ikke lenger dette...

EN ARV FRA PASCAL?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

”Jeg vil heller tro og ta feil, enn ikke tro, og så ta feil.” Slik presenteres ofte, i sterkt komprimert og forenklet form det som gjerne kalles ”Pascals veddemål”. Blaise Pascal levde i Frankrike fra 1623 til 1662. Han var først og fremst vitenskapsmann; matematiker og fysiker, men noen av oss forbinder navnet hans med filosofi. Hans filosofiske hovedverk, ”Tanker av herr Pascal om religionen og om enkelte andre emner”, kom ut sju år etter hans død, redigert av hans venner på basis av 62 pakker med manuskripter som ble funnet på hans rom da han var borte. Vanligvis kalles boka kun ”Tanker”. I min norske utgave av boka, fra om lag 1970, fyller resonnementet som ovenfor er gjengitt med 14 ord i alt åtte trykte sider.
Hvorfor denne påminningen om en filosof som neste år har vært død i 350 år?

Under landskonferansen til British Humanist Association i forrige uke, sa humanisten og filosofen Julian Baggini at det er å lure seg selv å tro at et humanistisk livssyn er «fullgodt og kan skape mening og fellesskap like godt som religionene». Religionene er bedre i stand til å inspirere, skape fellesskap og mening, ifølge referatet på www.vl.no, som igjen har www.fritanke.no som kilde. Religionens fortrinn er, stadig ifølge filosofen, at «troen på noe utenfor den fysiske virkeligheten er en sterk kilde til følelsen av mening og sammenheng».
Det være langt fra meg å hovere over at en filosof som etter norsk målestokk er humanetiker langt på vei konkluderer på samme måte som en from, katolsk kristen kollega av ham gjorde for 350 år siden. Men jeg synes det er en interessant observasjon. Interessant, ikke minst fordi jeg leser noe av den samme ydmykheten i hans resonnement som jeg leser i Pascals. Ikke en dogmatisk skråsikkerhet, men en ydmyk undring. Det siste stimulerer alltid mye mer til refleksjon og ettertanke enn det første.
Konvertitter kan lett få noe påståelig over seg. Det gjelder uansett i hvilken retning man har konvertert. Kanskje har det vært et problem for livssynshumanismen i Norge at den i så stor grad har vært dominert nettopp av konvertitter? Dersom Bagginis måte å nærme seg dette temaet på ble mer utbredt, ville det gjøre det mer naturlig å snakke med hverandre også om dette stoffet?

Publisert i Vårt Land tirsdag 5. juli 2011

Jesus ser den ene

Jesus ser den ene
som er kommet bort,
ser ham der alene
i et mørke stort.
Som et lys han søker
i hver bortgjemt krok.
Jesus ser den ene
sier Herrens bok.

Nils-Petter Enstad
3. juli 2011

Guds fulle rustning

Ta på Guds fulle rustning,
ta Åndens sverd i hand.
Ta på Guds fulle rustning
og vær en kriger sann.
Ditt belte heter sannhet,
ditt skjold er bønn og tro.
Ta på Guds fulle rustning,
Guds kraft vil i deg bo.

Etter Ef 6, 13-17


Nils-Petter Enstad
Tilegnet Solveig Nordhaug som ble frelsessoldat i Askim 19. juni 2011

Kristen nok?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Det skal ha skjedd i den tiden da det å ha blitt konfirmert nærmest var et krav for å slippe ut i samfunnet. En ung mann hadde strøket til denne testen gang på gang. Så kom det en ny prest til bygda, og den ukonfirmerte, som må ha nærmet seg 20 år, skulle prøve enda en gang.
- Kan du de ti bud? spurte presten. Nei, gutten kunne ikke de ti bud.
- Kan du ditt Fadervår, da? spurte presten. Men heller ikke sitt Fadervår kunne han.
- Hva kan du da? skal presten ha spurt nokså oppgitt. Da så gutten på ham og sa: ”Herren er min hyrde, meg fattes intet”, slik innledningen til Salme 23 var etter den gamle bibeloversettelsen.
- På de ordene konfirmerer jeg deg, svarte presten.

Denne gamle fortellingen, som kanskje bare er en anekdote, tenkte jeg på da jeg leste at UNE har gjort helomvending – blitt omvendt, om man tillater en blødme! – i spørsmålet om det skal tillegges vekt dersom en asylsøker konverterer til en annen religion. I praksis vil det si muslimer som konverterer til kristendommen og blir døpt. En muslim som er blitt døpt er en frafallen ut fra muslimsk tankegang. Det vil alltid få konsekvenser for vedkommende, fra sosial utstøtelse til overgrep, tortur og drap. Fram til nå har ikke dette gjort inntrykk på norske byråkrater. I stedet har man henfalt til meningsløse vurderinger av om konvertitten er ”kristen nok”, eller man har testet vedkommende på bibelkunnskapene. Hvis konvertitten ikke gir uttrykk for et misjonerende sinnelag, har ikke omvendelsen vært vurdert som oppriktig nok i det norske byråkratiet.

Noen bidrag til den byråkratiske folkeopplysning: Det finnes millioner av kristne som ikke er ”misjonerende” av verken sinn eller natur. De lever stille med sin Gud og sin tro. Og det finnes millioner av kristne som ikke har annen bibelkunnskap enn den fordums konfirmanten. De tror at Jesus døde for dem. De tror at Herren er deres hyrde – ”jeg fatter ingenting”, som han sa, gutten hvis vokabular ikke hadde fanget opp det litt arkaiske ”fattes”.

Hvis noen skulle ønske å teste meg på om jeg er ”kristen nok”, tror jeg ikke det er bibelkunnskapen det skal stå på. Jeg er ikke alltid like sikker på om jeg synes det er beroligende nok.

Publisert i Klassekampen fredag 17. juni 2011

Dommedag utsatt igjen

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

- Jeg regner med å komme på jobb mandag som vanlig!
Slik kommenterte sekretæren til den amerikanske ”dommedagsprofeten” Harold Camping sin sjefs utregning av at dommedag skulle inntreffe søndag 22. mai. Det hadde den i hvert fall ikke gjort da disse linjer ble skrevet litt før klokka 17 norsk tid den nevnte dato.
Jeg har sans for den sekretæren. Hun står i en lang og sindig, kristen tradisjon der man ikke lar seg affisere av finurlige regnestykker, men i stedet forholder seg til det Jesus selv sa om saken: ”Men den dagen og timen kjenner ingen” (Matt 24, 36). Om det så er englene i himmelen eller Jesus selv, så var dagen og tiden for jordas undergang skjult i mørket, fortsetter han. Gjennom snart 2000 år har disse apokalyptiske forventningene vært knyttet til Bibelens tekster om dette. Etter Hiroshima og Nagasaki fikk den kjernefysiske trusselen en bred plass i disse tankene, og mot slutten av det forrige århundret var det miljøtrusselen som dominerte.
Harold Camping er sånn sett en slags ”back to normal”-representant innen apokalyptikken. Han går inn i et forholdsvis patetisk anegalleri i så måte. Selv apostelen Paulus var en snartur innom dette, men kom seg fort ut igjen. Men i det første brevet til de kristne i Tessaloniki har han noen formuleringer som er blitt brukt med stor kreativitet siden. Trosretninger som Adventistsamfunnet og Jehovas Vitner ble til som en direkte konsekvens av at noen sto fram og fastsatte datoen for Jesu gjenkomst, og dermed for jordas undergang.
Martin Luther tenkte i samme baner som sekretæren til den foreløpig siste av disse profetene: ”Selv om jeg visste at Herren kom igjen i morgen, vil jeg plante et tre i dag”, sa han.
Prøysen-figuren Matja Brettsveen sier det enda mer kategorisk i visa ”Kjerringkjeft”, der hun står og hogger ved mens mannen Jens bekymrer seg for verdenssituasjonen:
”Men sku’ det gå så gæli
at væla ska forgå
og alt jeg hogge opp i kveld
sku vårå fårfengt arbe lell
så ska jeg stå på skire trass
og ta en kabbe til”.
Det er når verdens ende er nær at man trenger nøkterne mennesker, gjerne med ild i hjertet, men også med is i magen. Mennesker som går på jobb mandag selv om jorda gikk under søndag.

Publisert i Klassekampen fredag 27. mai 2011