Sammenheng

Skal noen kunne høste,
må noen også så.
Skal noen kunne komme,
må noen også gå.

Skal noen kunne motta,
må noen også gi.
Skal noen kunne lytte
må vi ha ord å si.

Askim 27. mars 2011
Nils-Petter Enstad

LITURGI SOM FELLES ARENA

Jeg har akkurat hørt på radiogudstjenesten fra tiårsjubileet til Normisjon. Jeg la merke til at de liturgiske leddene i en gudstjeneste som vanligvis er ”felles” og hvor hele menigheten deltar, i denne gudstjenesten ble framført som korsang. Det gjaldt først og fremst trosbekjennelsen og Fadervår. Det var sikkert full anledning for menigheten til å ”synge med”, men gjorde den det?
Hadde jeg vært til stede ved den gudstjenesten, ville jeg kun ha vært tilhører/tilskuer ved disse leddene. Ikke fordi jeg ville hatt problemer med innholdet i leddene, men fordi jeg ikke kjente melodiene. Fadervår har ”sittet” siden jeg var smågutt; trobekjennelsen har i hvert fall gjort det siden jeg var konfirmant. Men den formen disse leddene fikk her, opplevde jeg som fremmedgjørende.
Kanskje skal man la enkelte ledd få være som de har vært? Kontinuitet er en verdi i seg selv.

Nils-Petter Enstad

Rollen som Jesus…

Flere artister har hatt rollen som Jesus i rockeoperaen ”Jesus Christ Superstar”. Det minner meg om jula 1977, da vi arrangerte et julespill på Frelsesarmeen i Nannestad. Vår sønn Ragnar, født 5. oktober det året, fikk rollen som Jesus-barn.
Under en av øvelsene, sier hun som hadde rollen som Jomfru Maria: - Vi må ta en pause. Jesus-barnet har tisset på seg.
Da utbrøt en av hyrdene, nokså forarget: - Du tror vel ikke at Jesus-barnet tisset på seg?

Trosbekjennelsen sier noe om Jesus som ”virkelig og sant menneske”….

Snakker som i "Nytt på nytt"

- Det er naturlig å snakke om tro og politikk i samme åndedrag de aller fleste steder i verden. Men i Norge er det ikke slik. Hvis norske journalister skal snakke om Gud, snakker de som om de er med i ”Nytt på nytt”. Det er en religiøs sjenanse som gjør at alt som har med tro og Gud å gjøre oppfattes som en raritet. Du skal ikke lenger enn til Sverige og Danmark før dette er annerledes (Tomm Kristiansen i intervju av undertegnede i Magasinet Kristne Arbeidere).

Nå vi legger våre barn i Herrens hender

Melodi: Barndomshjemmet

Nå vi legger våre barn i Herrens hender,
og vi ber ham være deres venn og Far.
At han englevakt omkring dem alltid sender,
at han vokter hvert et skritt som barna tar.
Dette gjør vi nå i tro på Herrens løfte,
han som sa om alle barna: ”Kom til meg”.
Han som sa at han vil hjelpen gi og trøste,
og som gir oss i sitt ord den beste vei.

Den gang Frelseren omkring på jorden vandret,
mange kom til ham med sine barn og ba
at han skulle dem velsigne, ta i fanget,
og vi leser i Guds ord at Jesus sa:
La nå alle små til meg få lov å komme,
ikke hindre dem, men hjelpe dem til tro.
I Guds hage, der skal barnehjertet blomstre,
i Guds hus skal barnesjelen trygt få bo.

Ingen er så trygg i fare som den lille
som er lagt i Herrens favn i bønn og tro,
og betrodd til ham som hver en storm kan stille,
og som over dype kløfter bygger bro.
Han har sagt at han vil la sin engel verge
hvert et lite menn’skebarn på denne jord.
Han har sagt at han i sorg og nød vil berge
alle dem som tror og stoler på hans ord.


Tekst: Nils-Petter Enstad - 2003

Jesus og barna

Melodi: Fager kveldssol smiler

”La de små få komme
uhindret til meg.”
Disse ord fra Jesus
lyser opp vår vei.

Bli som barn i hjertet –
enkel i din tro.
Barnevennen Jesus
åpnet himlens bro.

Jesu åpne armer
favner liten, stor.
Alle kan få kalle
Jesus for sin bror.

Fader vår i himlen,
du som gav din Sønn,
du som barna elsker,
hører deres bønn.


Tekst: Nils-Petter Enstad – 2003/2010

Sykdom som straff?

Av Nils-Petter Enstad
Tidligere offiser i Frelsesarmeen

"Hvem er det som har syndet, han selv eller hans foreldre, siden han ble født blind?” Slik spurte disiplene Jesus en gang de møtte en mann som var født blind. Jesus avviste hele problemstillingen: ”Verken han eller hans foreldre har syndet. Det skjedde for at Guds gjerninger skulle åpenbares på ham” (se Joh 9).

Denne fortellingen føler jeg behov for å minne om i kjølvannet av den debatten man har fått i det offentlige rom, knyttet til uttalelser fra den amerikanske ”TV-predikanten” Thurmann Scrivner, formidlet gjennom fjernsynskanalen Visjon Norge. De går i korthet ut på sykdom skyldes synd hos den syke, og at funksjonshemmede barn er en straff for synd.
Det er prisverdig at Vårt Land har satt denne forkynnelsen i fokus. Det er en forkynnelse jeg for min del har både trodd og håpet var et tilbakelagt stadium. At sykdom skal skyldes synd, er en tanke som bare kan forstås ut fra et bilde av Gud som en som først og fremst er opptatt av å straffe og refse, eventuelt også ut fra et behov for å finne ”en mening” med det som skjer. Man kan ikke forestille seg at et ungt menneske får kreft og dør uten at det skal ha ”en mening”. Den primitive forklaringsmodellen er at det skyldes enten egen eller andres synd; den mer sofistikerte går ut på at det er for at vedkommende skal ”bli spart” for andre lidelser siden.
I dagens avis (7.okt) går Scrivner enda et hakk videre: ”Hvis foreldre visste at de kunne få et funksjonshemmet barn dersom de begikk en synd da de avlet det, ville de slutte å synde”, hevder han. Han har med andre ord ikke forstått ett ord av Jesu svar til disiplene da de tenkte i de samme baner. Ved en tilfeldighet som kan se ut som en tanke, er fortellingen om dette en av lesetekstene i kirkene kommende søndag – kanskje skulle man vurdere å bruke den som prekentekst i stedet?
Ideen om en Gud som ”straffer” hører ikke hjemme i Det nye testamente. Det kan ikke sies ofte nok og tydelig nok. Jeg tror ikke på en lunefull, straffende Gud. Jeg tror på en Gud som kan gråte med de gråtende, sørge med de sørgende, lide med de lidende. Det er derfor korset er et så viktig vitnesbyrd for den kristne kirke.

(Publisert i Vårt Land lørdag 9. oktober 2010)