Rikdom

Han likte å omtale seg selv som «svært rik». Dette kom den lokale likningssjefen for øret, og han ville granske denne rikdommen.

Den rike ble bedt om å møte opp hos likningssjefen og forklare rikdommen sin nærmere.
– Jeg har en god helse, begynte den rike. – Jeg har en god kone, og vi har mange barn som alle har skikket seg godt.
Alt dette var vel og bra, men hadde han ikke annen rikdom også?
– Jeg har en jobb som jeg trives i, og verken kona mi eller jeg har gjeld som tynger oss. Vi har et pent og koselig hjem, fortsatte den rike.
Nå begynte ligningssjefen å bli litt utålmodig, og ville vite hvilke andre rikdommer mannen hadde
– Den største rikdommen jeg har, er at jeg har fått min synd tilgitt ved troen på Jesus Kristus, svarte mannen. – Større rikdom finnes ikke.
Da skal likningssjefen ha lukket notatboka si og sagt til gjesten at han kunne gå.
Slik rikdom kan ikke skattlegges.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Boka med stor b

Journalisten og forfatteren Harald Stanghelle vokste opp i et bedehusmiljø på Vestlandet, men bekjenner seg ikke som troende i dag. Men han kjenner Bibelen og den kristne sangskatten godt.

I et intervju med Vårt Land for noen år siden, ble han spurt om hvilken bok han mente alle bør lese.
– Bibelen, svarte han. – Jeg kjenner ingen bok som rommer så mye og veier så lite!
Det finnes mange slike «fyndord» om Bibelen, både fra personer som var eller er troende og fra folk som ikke hadde noen personlig tro.
Bibelen gjorde uansett inntrykk på dem.
Dikteren Henrik Ibsen skrev fra Roma: «Nå leser jeg bare Bibelen. Den er kraftig og sterk!»
Skuespilleren Rolv Wesenlund sa en gang: «Kjenner du ikke Bibelen, kan du ikke løse en kryssordoppgave en gang».
Slik er Bibelen: Den utfordrer og opplyser, men mange opplever også at den velsigner og er en veiviser.
Den er Boka med stor b.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Travel dag i Jeriko

Noen ganger kan vi bli imponert over hvor mye enkelte rekker i løpet av én enkelt dag, for eksempel i forbindelse med et statsbesøk.

Det samme må kunne sies om den ene gangen vi leser i evangeliene at Jesus besøkte byen Jeriko, som ligger på vestbredden av Jordanelven.
Der var han bare én gang, men i løpet av det besøket skjedde minst tre av de sentrale hendelsene vi leser om i evangeliene.
Det var her møtet mellom Jesus og tolleren Sakkeus fant sted.
Det var denne dagen Jesus helbredet den blinde Bartimeus som satt ved veien og ropte etter ham.
Og det var ved dette besøket Jesus helbredet de ti spedalske mennene som ropte til ham da han kom gående på veien.
Mange møter, men Jesus tok seg tid til hvert enkelt av dem.
Han besøkte Sakkeus, han snakket med Bartimeus og han tok seg tid til gruppen med spedalske.
Det er verken kontortid eller trefftid hos Jesus.
Han tar seg tid.

Pubsliert som «Dagens andakt» på KPK.

Dekning på konto?

Jeg har heldigvis bare opplevd det én gang: Å stå i en butikk og dra kortet, og så kommer det opp en melding: «Ikke dekning på konto».

Jeg hadde et kort til, så det ble ingen krise, men opplevelsen er blitt sittende, dels som et ubehag, dels om en tankevekker.
I de tider da den daglige økonomien stort sett handlet om kontanter, var det kanskje lettere å vite om det var «dekning på kontoen» enn det er i vår elektroniske tid?
Fremdeles er det vel noen av oss som foretrekker å gi møtekollekten kontant, og ikke på vipps.
Bibelen har flere tekster som kan ses i et «dekning på konto»-perspektiv.
Lignelsen om han som hadde fått ettergitt sin egen milliardgjeld, men likevel krevde å få tilbake småpenger som en annen skyldte ham – les selv i Matteus 18.
Som mennesker skal vi gjøre opp med hverandre, økonomisk og ellers, men når det gjelder vår gjeld til Gud?
«Ikke dekning på konto!»

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Himmelens farge»

Gro Harlem Brundtland, mangeårig statsminister i Norge og leder for Arbeiderpartiet, gjorde ingen hemmelighet av at blått var hennes yndlingsfarge, for eksempel når det gjaldt klær.

Noen kritiserte henne for det og mente at med hennes politiske plassering burde hun velge rødt.
Den kritikken avviste hun: – Blått er jo himmelens farge, argumenterte hun, blant annet i et program i serien «A-laget».
Nå kan det nok være andre farger på himmelen enn blått, men det er blå himmel vi forbinder med pent vær eller gode dager.
Uttrykket «blå himmel» finnes ikke i Bibelen, men det er flere tekster der edelstenen safir brukes for å beskrive himmelen, og en safir er som regel blå.
I Åpenbaringen 21,19-20 nevnes safir som en av de 12 grunnsteinene i himmelens port.
Den klare, blå safirfargen er selve symbolet på det himmelske og Guds trone i bibelsk bildebruk.
Og hver jul synger vi «Deilig er den himmel blå».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Legge til side?

Bibellesere har vel til alle tider opplevd at det er noen bibeltekster det er vanskeligere å forholde seg til enn andre.

De stiller større krav; noen ganger kanskje også det vi oppfatter som umulige krav. Det finnes såre fortellinger om dette i kirkehistorien.
Andre ganger kan teksten være vanskelig fordi man rett og slett ikke forstår hva det står. Det finnes også slike bibeltekster.
Frelsesarmeens grunnlegger, William Booth, sa alt som ung kristen at han ville lese minst tre kapitler i Bibelen hver dag.
Mye tyder på at han fulgte dette opp resten av livet. Når han ble spurt om hva han gjorde med de «vanskelige» bibeltekstene, sa han: – Jeg gjør det samme som når jeg spiser fisk. Jeg legger skinn og bein til side og konsentrerer meg om resten.
Humoristen Mark Twain sa det slik: – Det er ikke det i Bibelen som jeg ikke forstår som utfordrer meg mest. Det er det jeg faktisk forstår.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Øverste sjef»

Selv om den norske kirke ikke har noen «erkebiskop», har man en egen biskop som er å betrakte som leder for de andre biskopene.

Stillingen kalles «preses». I et radioprogram nylig ble det henvist til denne biskopen som «øverste sjef for kirken».
Jeg vil tro at dersom dagens preses – Olav Fykse Tveit – hørte det, ville han smile litt skjevt.
Verken han eller noen annen prest eller biskop oppfatter seg selv som «øverste sjef» i kirken.
I vinduet til et Fretex-utsalg hang en plakat med opplysninger om åpningstidene. Nederst sto det: «Søndag har vi stengt – det har sjefen bestemt».
«Sjefen», det være seg i kirken eller på Fretex, er selvfølgelig ingen annen enn Jesus; han som kom til verden for å være alle menneskers frelser.
I alt kristent arbeid, forkynnelse, diakoni, undervisning, tilbedelse eller lovsang er det han som er «sjefen».
Alle vi andre som bidrar med noe, er hans medarbeidere.

Publisert som «Dagens andakt» på. KPK.

Legge til side?

Bibellesere har vel til alle tider opplevd at det er noen bibeltekster det er vanskeligere å forholde seg til enn andre.

De stiller større krav; noen ganger kanskje også det vi oppfatter som umulige krav.
Det finnes såre fortellinger om dette i kirkehistorien.
Andre ganger kan teksten være vanskelig fordi man rett og slett ikke forstår hva det står.
Det finnes også slike bibeltekster.
Frelsesarmeens grunnlegger William Booth sa alt som ung kristen at han ville lese minst tre kapitler i Bibelen hver dag. Mye tyder på at han fulgte dette opp resten av livet.
Når han ble spurt om hva han gjorde med de «vanskelige» bibeltekstene, sa han: – Jeg gjør det samme som når jeg spiser fisk. Jeg legger skinn og bein til side og konsentrerer meg om resten.
Humoristen Mark Twain sa det slik: – Det er ikke det i Bibelen som jeg ikke forstår som utfordrer meg mest. Det er det som jeg faktisk forstår.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Et hjørne i himmelen?

Som flere av de amerikanske country & western-sangerne hadde også Hank Williams mange sanger med kristent innhold på sitt repertoar.

Mange av dem skrev han selv, blant annet den der han ber: «Lord, build me a cabin in the corner of glory land» – en hytte i et hjørne av himmelen, et hjørne der han kan høre englene synge og hilse på Jesus av og til.
Og så kan han kanskje få være med og synge selv også, sånn av og til?
Kristne mennesker har alltid gjort seg tanker om hvordan det blir å komme til himmelen.
Noen ser for seg evigheten som en enorm gjensynsfest, andre vil bare ha opplevelsen om himmelen til gode.

Det er skrevet sanger om dette, men som det heter i den norske versjonen av en slik vise: «Jeg ønsker å se Jesus først av alt».
Den konklusjonen vil mange kjenne seg igjen i.
Kanskje ville også Hank Williams gjøre det – sangeren og låtskriveren som ville nøye seg med «a corner of Glory Land»?

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Et naturlig forhold oppover»

«Jeg tror jeg har et naturlig forhold oppover.»

Slik ordla daværende kronprinsesse Sonja seg i et intervju med Aftenpostens Rie Bistrup i 1974.
Intervjuet sto på trykk på selve julaften.
Mer enn 50 år er gått siden jeg leste det, men formuleringen har festet seg.
Å ha «et naturlig forhold oppover» leser jeg som at man har et tillitsfullt forhold «oppover»; for de fleste av oss vil det da være snakk om det «oppover» som troen på Gud og Jesus gir, slik vi møter dem i Bibelen.
Et «naturlig forhold oppover» som ikke er preget av frykt, men en naturlig ro som for de aller fleste vil være slik man ønsker at forholdet til egne foreldre skal være.
Både kongen og dronningen har vært med og ikke bare «kastet glans» over mange kirkelige og andre kristne begivenheter, men deltatt i slike, for eksempel ved å lese fra Bibelen.
Et «naturlig forhold oppover» som vises både i fest og hverdag.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

En voksen barnetro

Forfatteren Levi Henriksen har i flere sammenhenger både snakket om og skrevet om sin kristne tro.

Troen har fulgt ham hele livet, men som han sa i et intervju på TVL nylig:– I dag har jeg en voksen barnetro.
Jeg noterte meg formuleringen.
Jeg likte den, kanskje fordi jeg også kunne kjenne meg igjen i den?
Hva er så forskjellen på en barnslig barnetro og en voksen barnetro?
Er det noen forskjell?
Kjernen vil være den samme i begge formene: At man tror på Jesus som verdens frelser, tror på hans kjærlighet og tror på hans tilgivelse.
Men der den barnetroen er tillitsfull på en litt naiv, barnslig måte, er kanskje den voksne barnetroen tillitsfull på en mer reflektert måte?
Den barnslige barnetroen stiller ingen spørsmål, mens den voksne barnetroen tar på alvor at spørsmålene finnes og stiller dem kanskje også, men konkluderer likevel med at troen er større enn spørsmålene.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

En rotete bønn?

Tankene hadde nok løpt litt «både hit og både dit» under bønnestunden; navn som dukket opp, situasjoner, utfordringer og så noen nye navn. Som tekst framsto bønnen både som springende og ustrukturert.

Den ble da også avsluttet med et sukk:– Dette ble en rotete bønn, Herre!
Så kom refleksjonen: Kanskje ikke Gud har så mye imot at bønnen er litt rotete av og til?
I Matteus 6 gir Jesus et lite kurs i dette å be.
«Kurset» begynner med å si noe om hva bønn ikke er. Det trengs ikke mange ord, og heller ikke høy røst.
Men Jesus sier ingenting om strukturen på bønnen. Han gir oss «Fadervår» som modell, samtidig som han minner oss om at vi «har en Far som vet hva dere trenger, før dere ber ham om det» (vers 8).
I Lukas 6,45 sier Jesus at «det som hjertet er fullt av, taler munnen».
Er hjertet fullt av mange tanker, kan bønnen bli litt hulter til bulter.
Han som hører bønnen, klarer å rydde opp i det.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Oversikten

Det er flere måter å organisere bønnelivet sitt på.

Ikke minst gjelder dette forbønnstjenesten.
Noen går systematisk til verks og skriver både mennesker og temaer opp på ei liste, eller i ei bok.
Noen ganger setter man kanskje et lite stikkord ved navnet eller saken, en påminning om hva det gjelder.
Ved én – at han eller hun skal ta imot Jesus; ved en annen at han eller hun skal bli bevart i troen. For andre kan det være snakk om livssituasjon, om sykdom, om økonomiske utfordringer.
Som ung brukte jeg en notisbok til dette, og gikk gjennom den ved den private andakten hver dag.
Ble det forandring i situasjonen, ble dét også notert.
Senere har man funnet andre «metoder».
Noen spør kanskje om det er nødvendig med slike lister. «Gud vet det jo fra før!»
Det gjør han, og viktigere enn å minne Gud om mennesker og saker, er det at vi husker dem selv, og kanskje flytter dem fra «akk» til «takk».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Takk for at du spurte»

Mens han ennå var kronprins besøkte Norges nye konge et område som var blitt rammet av en stor katastrofe.

Han så på situasjonen og snakket med representanter både for nødetatene og lokalbefolkningen. Til slutt holdt han en kort, improvisert pressekonferanse.
Det siste spørsmålet han fikk gjaldt ikke katastrofen, men kronprinsens egen livssituasjon: Kronprinsessen hadde nettopp vært gjennom en stor operasjon, og journalisten spurte hvordan det gikk med henne.
Midt i en krevende situasjon var ikke kronprinsen bare en offentlig person, men også ektemann og far.
– Det går bra med henne, svarte han. – Men takk for at du spurte.
Hvorfor er det akkurat dét spørsmålet og svaret jeg husker fra den pressekonferansen?
Kanskje fordi både spørsmål og svar sa noe om at vi alle først og fremst er mennesker som trenger å bli vist omsorg og interesse.
Da er ikke svaret vi gir det viktigste, men spørsmålet.
Så takk for at du spurte.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Det man ser og ikke ser

Samuel hadde fått et spennende oppdrag.

Han skulle oppsøke en mann med mange sønner, og en av disse sønnene skulle han salve til konge over Israel.

Det var snakk om åtte brødre, og Samuel må ha tenkt at her var det nok å velge mellom.
De unge mennene ble ført inn, den ene etter den andre, staute og kjekke var de alle, «kongemateriale», tenkte Samuel om hver og en.

Men det var ikke noen av disse som skulle bli konge.
Til slutt måtte den yngste av sønnene, David, hentes inn.
Han var opptatt med å gjete sauene til Isai, og i ledige stunder spilte han harpe og diktet små vers.
Han var yngst. Kanskje var han ikke like staut som de sju eldre brødrene. Men det var ham Gud hadde utvalgt.
Hver gang hadde Samuel hørt samme melding: «For mennesker ser det som øynene ser, men Herren ser på hjertet» (1 Sam 16,7).
Ikke noe galt sagt om Davids brødre, men det var den yngste som var Guds utvalgte redskap.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Hva om det finnes noe mer?

Hjemme har vi gjerne radioen på mens vi gjør de faste morgenritualene knyttet til frokosten, kanskje litt morgengymnastikk og kaffekoking.

Radioen er nok først og fremst kilde til såkalt «infotainment»; kombinasjonen av informasjon og underholdning, men også til refleksjon.
Som når artisten Ella Lockert (bildet) synger «Hva om det finnes noe mer?»
Det er en tekst om å stanse opp og undre seg litt. Om å være litt spørrende og usikker, men også om å være håpefull, om å ta sjansen på – ja, at det finnes noe mer. Kanskje en evighet?
Sangen munner ut i noe som nærmest må kunne kalles en bønn:
«Si at det finnes noe mer
si meg at du kjenner det
Vi kan være evige».

Sommeren 1972 arrangerte Norges KFUK-KFUM et stort stevne i Bergen der mottoet var nettopp dette: Livet er mer.
Stevnet er nok glemt, men utfordringen og mye av det stevnet inspirerte til, lever.
Jo, det finnes noe mer.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Bekreftelsen

«Bekreft at du er et menneske» er en melding som dukker opp fra tid til annen når jeg vil klikke meg inn på et nettsted.

Jeg vil ikke komme videre på dette nettstedet før jeg har klikket på det som må kunne kalles «bekreftelsesknappen».
Det å bekrefte hvem man er, eller at man er den man hevder å være, er et forholdsvis kjent krav i den digitale verden, for eksempel ved at man bruker riktig passord.
Moses spurte etter en slik bekreftelse da han hadde hatt sitt møte med Herren i ørkenen og fikk beskjed om å gå til folket med et budskap fra Gud.
Om han ble spurt hvem som hadde sendt ham: «Hva skal jeg da svare dem?» (2 Mos 3,13).
Gud svarte: «Jeg er den jeg er», og fortsatte: «Slik skal du svare israelittene: Jeg er har sendt meg til dere» (vers 14).
Bekreftelser kan være både faktabaserte og tillitsbaserte.
Jesus sa det slik til disiplene sine: «Tro på Gud og tro på meg» (Joh 14,1).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Suset av regn»

«Jeg hører suset av regn, jeg hører suset av regn» er en kjent og populær vekkelsessang.

Den er tydelig inspirert av fortellingen i 1 Kongebok 18. Etter en tre år lang tørke har folket gått i seg selv, og profeten Elia kan si til kongen at han hører «sus av et kraftig regn» (vers 41). Tørkens tid var over.

Det er først og fremst to regnværsfortellinger i Det gamle testamente. Den ene er om syndfloden, den andre er om profeten Elia.
Vi kan si at det er én mørk og én løfterik fortelling.
Jesus brukte regnet på denne dobbelte måten i en av sine lignelser, den om de to bygningsmennene. Men her var det grunnvollen man bygde på som var avgjørende.
Vi har også flere kjente, kristne sanger som handler om dette.
«Det skal bli strømmer av nåde» er en slik, «De kommer, de himmelske skurer» en annen.
Slike sanger formidler gjerne et sus av regn, noen ganger kraftig, andre ganger svalende og mildt.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Å reise hjem

Blant speidere finnes et sportegn som består av en sirkel og en prikk i midten. Er det lagt ut i naturen, består sportegnet av løv i en sirkel og en stein i midten. Det betyr «Jeg er gått hjem».

Tegnet har blant annet vært brukt i dødsannonser eller i andre meldinger når den som er gått bort, var, eller hadde vært, engasjert i speiderarbeidet.
Det er lang tradisjon blant kristne å beskrive det å dø som at man har reist hjem – «hjem til Gud» eller «hjem til himmelen» er også uttrykk som ofte brukes i forbindelse med slike meldinger.
Andre er litt blygere: I en avis jeg leser hver dag, har slike meldinger overskriften «Veis ende».
Å komme til «veis ende» er et uttrykk for å ha nådd fram til et mål.
Det kan ha vært flere slike underveis – «delmål», kanskje? – men det er ett hovedmål.
Det er hjemmet i bestemt form entall.
Det er der man ønsker å stanse.
For evig?
Gjerne det! «Jeg er gått hjem!»

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.
Illustrasjonen er lastet ned fra KFUM-KFUK-speidernes hjemmeside.

«Bundet av Ånden»

Apostelen visste at det var tøffe tak som ventet ham i Roma.

Han hadde fått flere advarsler mot å reise dit, men han kunne ikke la være.
«Og nå drar jeg til Jerusalem, bundet av Ånden», sa han til de kristne i Efesos, og la til: «Den hellige ånd vitner for meg i by etter by og varsler om lenker og forfølgelser som venter meg» (Apg 20,22-23).

Ned gjennom kirkehistorien er det mange som har følt at Guds kall var så sterkt og tydelig at det ikke var noen vei utenom: De måtte gå inn i den-og-den tjenesten om de skulle få fred.
Det kunne være en tjeneste i et land langt unna, eller det kunne være i den umiddelbare nærhet.
Noen trengte litt hjelp til å finne ut av det.
En mann oppsøkte predikanten Spurgeon (bildet) og ba om hjelp til dette. Han fortalte at han var lokomotivfører.
– Er fyrbøteren kristen? spurte Spurgeon.
Svaret var nei.
– Da skal du fortsette på lokomotivet, sa predikanten.
Bundet av Ånden!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.