Han var blitt døpt som barn, men da han nådde konfirmasjonsalderen, bestemte han seg for at kirkelig konfirmasjon ikke var noe for ham.
Han trodde jo ikke på det kristne budskapet!
Dette ble respektert av foreldrene hans, og han gikk ukonfirmert gjennom livet.
En lesehest hadde han alltid vært, og i godt voksen alder begynte han også å lese Bibelen.
Det ble begynnelsen til en prosess der det å hente opp igjen Fadervår fra hukommelsen var en del av det, å lytte til radiogudstjenester en annen, og å gå til nattverd ble en tredje.
Så meldte ønsket seg om å bli konfirmert, og selv om ønsket var litt uvanlig, tok presten ham på alvor.
Etter samtaler på tomannshånd ble det arrangert en samtalegudstjeneste mellom den voksne konfirmanten og soknepresten, og gjennom den fikk han – som hele grunntanken med konfirmasjonen jo var – bekreftet sin kristne tro i menighetens påhør og nærvær.
Publisert som «Dagens andakt» på KPK.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar