«De hellige»

Det kom et brev til postkontoret et mindre sted i Norge for en del år siden.

På konvolutten sto det «Til den hellige på…» (bygdas navn).
På postkontoret visste de hvem mottakeren var.
For der i bygda bodde en gammel, pensjonert slumsøster.
I mange år hadde hun drevet søndagsskole og gitt gitarundervisning til mange titalls barn.
Brevet var til henne.
I aposteltiden var «de hellige» et ord som ble brukt om de kristne.
Paulus åpner et av sine brev med følgende hilsen: «Paulus, etter Guds vilje Kristi Jesu apostel, hilser de hellige i Efesos, de troende i Kristus Jesus» (Ef 1,1).
En annen menighet får denne hilsen: «Hils hverandre med et hellig kyss! Alle de hellige her hilser dere» (2 Kor 13, 12).
De fleste av oss synes ordet «hellige» blir litt for stort å bruke om oss selv.
Men hellighet er ikke noe vi skal prestere.
Det er et verk av Gud.
«De hellige» er de som tror på Jesus Kristus.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Å banke på døra

Det er få sanger som er blitt «covret» så ofte som den Bob Dylan skrev til westernfilmen «Pat Garrett & Billy the Kid».

En sheriffassistent er blitt skutt, og sangen tolker hans følelser der han vet at han er i ferd med å dø.
Sangen heter «Knocking on Heaven’s Door».
Sangen er fra 1973, flere år før Dylan begynte sin «kristne periode».
Den døende cowboyen roper på mamma, det blir mørkt rundt ham, og han føler det som om han banker på himmelens dør.
Dette siste er et kjent, bibelsk motiv.
I Bergprekenen sier Jesus «Bank på, så skal det lukkes opp for dere» (Matt 7,7).
Men motivet har også en annen innfallsvinkel.
Det er når Jesus sier: «Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg» (Åp 3, 20).
Jesus åpner døra til himmelen når vi banker på den – la oss åpne hjertedøra når han banker på den.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Løyst»

- Eg er løyst, pleide KrF-politikeren Jon Lilletun å si når samtalen kom inn på fotball.

Det var ikke et tema som interesserte ham særlig, men han sa det med et glimt i øyet.
Å bli «løst» er et kjent uttrykk i mange kristne miljøer.
Kanskje ble det brukt mer tidligere enn i dag.
I noen miljøer snakker man også om å bli «frelst fra».
Det er et uttrykk man skal bruke med en viss varsomhet.
Det er mange kristne som har stor glede av både å spille fotball og følge med på fotball.
Det samme kan sies om ulike kulturytringer.
Det har nok vært avlagt noen vitnesbyrd om å ha blitt «løst» både fra kino, musikk og litteratur.
Som kristne er vi likevel «løst».
Paulus skriver: «Men nå er vi løst fra loven, vi er døde fra det som bandt oss. Derfor tjener vi Gud i et nytt liv i Ånden, og ikke i det gamle, etter bokstaven» (Rom 7,6).
I et kor heter det: «Han kan bryte hver lenke – han kan sette deg fri».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«De vakte»

Det har vært brukt mange betegnelser på de kristne.

«Lesere» er en av dem. «De vakte» er en annen.
Å våkne kan være både en god og ikke fullt så god opplevelse.
Men det er en forutsetning for at man skal kunne gjøres dagens gjerning.
Dette gjelder også i troens verden.
Paulus skriver: «Vær våkne, stå fast i troen, vær modige og sterke» (1 Kor 16, 13).
Når mange blir kristne samtidig, kaller man det gjerne «vekkelse».
I tidligere tider ble de som ble omvendt i slike vekkelser kalt «de vakte».
Det var de som hadde våknet.
Det var de som hadde innsett sin egen situasjon.
Det var de som hadde tatt konsekvensen av det.
Bibelen taler også om å være våken når det gjelder de siste tider og Jesu gjenkomst.
Etter to tusen år er det kanskje ikke så rart om man senker guarden litt.
Men Jesus sier: «Vær på vakt, hold dere våkne! For dere vet ikke når tiden er inne» (Mark 13, 33).
De vakte må våke!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Gryta og boka

En antropolog kom til en landsby langt inne i en jungel.

Bare få år før hadde denne stammen levd helt isolert, uten kontakt med verden utenfor.
Nå var moderne tider langsomt på vei inn.
Bak høvdingens hytte lå en stor jerngryte og rustet.
I høvdingens hytte lå en bibel.
– Leser dere i den gamle boka? spurte antropologen forbauset.
– Ja visst, svarte høvdingen. – Og hadde det ikke vært for den gamle boka, ville du nå ha ligget oppi den gamle gryta du så bak her.

Med kristendommen kom helt nye verdier og en helt ny kultur inn i mange samfunn.
Det ble slutt på menneskeofringer og det ble slutt på at man satte ut uønskede barn i skogen.
I stedet for et hevnsamfunn, fikk man et rettssamfunn.
Om man ikke fikk et fullkomment samfunn, fikk man et bedre samfunn, bygd på andre verdier.
I stedet for gryta, fikk man boka om Gud som elsker alle mennesker, og Jesus som døde for dem.

Publisert som "Dagens andakt" på KPK

Glemselens hav

«Ved Glemselens hav står det et skilt: Fiske forbudt!»

Vi har sikkert hørt den setningen før, både i forkynnelse og samtale.
Det eksisterer selvsagt ikke et slikt hav, og det står ingen skilt der, men det er et bilde som blant annet er inspirert av et vers hos profeten Mika: «Du skal kaste alle våre synder ned i havets dyp» (7, 19).
Det finnes en del bibelord som handler om å glemme.
I Det gamle testamente er det gjerne folkets frykt for at Gud skal glemme dem som viser seg i slike tekster.
Men ikke bare: «Kan en kvinne glemme sitt diende barn, en omsorgsfull mor det barnet hun bar? Selv om de skulle glemme, skal ikke jeg glemme deg», sier Gud ved profeten Jesaia (49, 15).
For oss mennesker er det lettere å si at noe er glemt, enn det er å glemme det fullt og helt.
Ikke slik med Gud.
Det han har kastet i Glemselens hav, er glemt.
Da har det ingen hensikt å fiske der heller.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Et nytt navn

Da den amerikanske bokseren Cassius Clay konverterte til islam midt på 1960-tallet, tok han et nytt navn: Muhammed Ali. Cassius Clay var et «slavenavn», sa han selv.

I urkirken og på mange misjonsfelt er det vanlig at nymovendte tar et nytt navn når de blir kristne eller når de blir døpt.
Ofte velger de navnet etter en bibelsk person, eller en av kirkens hellige menn og kvinner.

Bibelen selv forteller om mennesker som fikk et nytt navn.
Etter at Jakob hadde kjempet med Gud, fikk han navnet Israel.
Etter at Simon hadde avlagt sin store bekjennelse, fikk han navnet Kefas eller Peter.
De nye navnene betyr noe.
Peter betyr «klippe».
Israel betyr «stående med Gud».

Alle som har tatt imot Jesus som sin frelser, kan kalle seg med hans navn: Kristne.
Det er et navn med røtter helt tilbake til urkirken: «Det var i Antiokia disiplene for første gang ble kalt «kristne»» (Apg 11, 26).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK