En god bok...

Hvilken bok har betydd mest for deg?
- Bibelen. En (...) god bok, spesielt Det gamle testamente. Du er et veldig udannet menneske om du ikke kjenner den. Ikke å kjenne Jobs bok er en skandale på linje med ikke å kjenne Ibsen.

Jon Hustad, programleder i "Harde Fakta" på TV2 til Dagsavisen

Salmer, krim og bibelvers

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Gunnar Staalesen har en salmestrofe som tittel på årets Varg Veum-roman: «Der roser aldri dør». Sangen ble skrevet i USA i 1929. I Norden gjorde det svenske sangerparet Mia Marianne og Pär Filip den kjent. Tittelvalget går inn i en interessant rekke av norske kriminalromaner fra senere år der titlene er hentet fra salmer, liturgi eller rett og slett Bibelen.


Gunnar Staalesen har brukt slike referanser som tittel på flere Veum-bøker: «Skriften på veggen» (1995), «Som i et speil» (2002) og «Ansikt til ansikt» (2004).
I disse titlene finner man både profeten Daniel fra Det gamle testamente og apostelen Paulus fra det nye representert. At to sitater fra det såkalte «Kjærlighetskapitlet» – 1 Kor 13, for de innvidde – har gitt titler til hver sin kriminalroman er i seg selv en refleksjon verd. Det minner om utsagnet om at all litteratur i bunn og grunn handler om de evige konfliktene mellom menneskets fem sanser og Guds ti bud.

Også Kjetil Try har brukt bibelkunnskapen for å finne titler på sine to siste krimromaner, nemlig «La de små barn komme til meg» (2008) og «Frels oss fra det onde» (2011). Begge titlene spiller på utsagn fra Jesus selv. Det samme gjør Anne Holt med tittelen på en av de første Hanne Wilhelmsen-romanene: «Salige er de som tørster» (1994) – et utsagn fra Bergprekenen. Også «Det annet kinn», som Jan Mæhlum brukte på sin Svend Foyn-roman fra 1999 er et Jesus-sitat. At gravferdsliturgien kan gi titler til kriminalromaner, er det en viss logikk i. Chris Tvedt har gitt ut «Av jord er du kommet» (2012), mens Kolbjørn Hauge skrev «Til jord skal du bli» (1997).

Jeg har ikke noen oppfatning av om hvor disse forfatterne har fått ideene til disse titlene fra. Det kan være en arv fra en søndagsskolefortid, eller fra klasserommet. Alle vokste opp i den tiden da kristendomskunnskap fortsatt var et fag i norsk skole. Det har vært gjort mye feature og annen form for journalistikk på den påvirkning bibelspråket har og har hatt på dagligtalen. Bjelken i øyet versus flisa samme sted, er ett eksempel. Sluke kameler, er en annen. Skriften på veggen en tredje. «Veid og funnet for lett» er en fjerde – det var faktisk det uttrykket som ble skrevet på veggen under et kongelig gjestebud i det gamle Babylon. Rolv Wesenlund satte ord på dette fenomenet for mange år siden: «Kjenner du ikke Bibelen, kan du ikke løse en kryssordoppgave en gang.»
Kanskje ikke en krimgåte heller?

Publisert i Klassekampen fredag 21. september 2012

Om å syrgje

SORG
Sorga kan eg ikkje jogge bort. Eg sitter der eg er og lever med det.
(Hans Fredrik Dahl, medieprofessor og enkjemann for andre gong til vekeavisa "Dag og Tid")

IKKJE MØTE DØDEN MED DØD
Om eg gjer slutt på livet midt i sorga, vil eg kanskje bere på henne i det neste livet. Det kjennest ikkje rett å møte døden med ny død. Det hjelper ikkje at eg døyr. Eg må syrgje.
(Hans Fredrik Dahl, medieprofessor og enkjemann for andre gong til vekeavisa "Dag og Tid")

Røveren...

Han var en av skurkene i ett av de ekleste og mest skitne politiske drama i nyere, amerikansk historie. Selve hovedskurken – president Richard M. Nixon – gikk fri, men de som gjorde jobben for ham fikk betale, blant annet med fengselsstraffer. En av disse var Chuck Colson. Det fortelles at han i sine velmaktsdager hadde han et skilt hengende på kontoret: «Hvis du får balletak på dem, vil du også erobre deres hjerter og hjerner». Mottoet var betegnende for den kulturen som rådet i hvert fall i deler av den nixonske administrasjon.

Da Watergate-skandalen ble avslørt, takket være en pågående presse, dro presidenten mange med seg i fallet. Snarere enn å dra dem med seg i fallet, skjøv han dem foran seg utfor stupet, helt til også han måtte slippe taket. Da satt den tidligere spesialrådgiveren Chuck Colson allerede bak lås og slå, dømt til sju måneders ubetinget fengsel. Han var den første av de medskyldige i dekkoperasjonene som ble dømt, men flere skulle følge. Anklagen var at han hadde hindret etterforskningen – ”obstruction of justice”, som det heter på jurist-amerikansk.
I fengslet leste han boka ”Mere Christianty” av C.S. Lewis. Den ga støtet til en religiøs krise og en kristen omvendelse. Etter endt soning skrev han boka «Født på nytt», et sentralt begrep i all kristen sammenheng. I USA står begrepet særlig sterkt; der skiller man mellom «born again Christians» og «andre» kristne. Colson startet også organisasjonen «Prison Fellowship», som arbeider med forkynnelse og praktisk hjelp til fanger og deres pårørende. Denne organisasjonen har forgreninger i mange land, også Norge. Han skrev også andre bøker, og ble en etterspurt forkynner og foredragsholder.
Colson fikk mye anerkjennelse for dette arbeidet, og ble respektert på en helt annen måte enn den gang han hadde som mål å ta balletak på folk. I 2008 fikk han en borgerdådsmedalje av George W. Bush. Han fikk også andre priser for sitt kristne og humanitære arbeid. Politisk ble han trofast mot sin opprinnelse. I 2002 var han blant de kristenlederne i USA som skrev under på et dokument som ga en viss teologisk legitimitet til USAs krigføring i Irak.
Lørdag 31. mars døde han, 80 år gammel. Han er noe av det nærmeste man kommer røveren på korset i moderne tid.


Nils-Petter Enstad
Forfatter


Publisert i Klassekampen 6. juni 2012

"...man friest være bør i tro": Wergelands visjon

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Dikteren Henrik Wergeland likte å kalle seg ”Grunnlovens storebror” – han var seks år da den ble vedtatt, hans far hadde vært en av de sentrale mennene i Eidsvollsforsamlingen og fire år etter at grunnloven ble vedtatt ble Henriks far sokneprest nettopp i Eidsvoll. Så dikterens identifisering med grunnloven var sterk og klar. Nettopp derfor er det interessant at nettopp Henrik Wergeland var en av de første som tok opp behovet for å endre nettopp på grunnloven. Særlig var han opptatt av paragraf 2 i loven, den som lød slik da den ble vedtatt: ”Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende seg til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.”

Mandag 21. mai 2012 – nesten på dagen 198 år etter at Grunnloven ble vedtatt på Eidsvoll – gjør Stortinget den mest omfattende revisjon av nettopp denne paragrafen som har vært gjort til nå.
Henrik Wergeland ”begynte bakfra”, kan man si, og førte en årelang kamp for at den siste setningen – også kalt ”jødeparagrafen” – skulle strykes. Den ble den da også til slutt, i 1851. Da hadde Wergeland vært død i seks år. Selv fra dødsleiet kjempet han for at denne paragrafen skulle endres, og samme år som han døde, publiserte han diktet ”Nordmandens Katechisme”. Her heter det i ett av versene:
”Jeg tror vor Grundlov best på jord
dog ei at best er hvert et ord.
Således tror jeg for exempel
enhver bør velge frit sit Tempel.
Man friest være bør i tro
thi bør forandres paragraf 2.”
Paragraf 2, slik den ble vedtatt på Eidsvoll, hadde en ekskluderende form. Ulike religiøse grupper ble pekt ut og fortalt at de ikke var velkomne i Norge. Punktet om jødene var det første som falt. I 1897 falt også punktet om munkeordener bort, mens ”jesuittparagrafen” først ble opphevet i 1956.
Det manglet ikke på advarsler forut for hver enkelt av disse endringene. Først ville Norge bli invadert av jøder, deretter av katolikker i sin alminnelighet og så av jesuitter i særdeleshet. Som de fleste vil kunne konstatere: Slik har det ikke gått.

Etter stortingsvedtaket mandag 21. mai lyder paragraf 2 i grunnloven slik: ”Verdigrundlaget forbliver vaar kristne og humanistiske Arv. Denne Grundlov skal sikre Demokrati, Retsstat og Menneskerettigheder”. Noen har forsøkt å framstille det som om man med denne ordlyden ”fjerner Jesus fra grunnloven”. Det er et demagogisk knep som man har hatt en viss suksess med, til tross for at Jesus heller ikke er nevnt i noen av de tidligere versjonene av denne paragrafen. Det som derimot er nevnt, er den religion der Jesus regnes som frelser: kristendommen. Denne er med også i den nye bestemmelsen. Når det heter at ”Verdigrundlaget forbliver vaar kristne og humanistiske Arv”, innebærer ordet ”forbliver” en kontinuitet og en videreføring av denne mer enn tusen år gamle arven. Verdigrunnlaget er en forpliktelse for myndigheter og øvrighet, men den enkelte borger har en selvsagt rett og et selvsagt krav på å få velge sine egne svar på livets store spørsmål.
Det var nettopp dette Wergeland var opptatt av i sine lett slentrende verselinjer:
”Således tror jeg for exempel
enhver bør velge frit sit Tempel.
Man friest være bør i tro
thi bør forandres paragraf 2.”

Med vedtaket 21. mai kan man si at Wergelands visjon om og ønske for grunnloven, er blitt ført til et logisk sluttpunkt. Det synes jeg man bør være både stolt av og glad for.

...wi¨ll always love you

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Det er den første meldingen i nyhetssendingen søndag morgen: Artisten Witney Houston er funnet død på et hotellrom, 48 år gammel. Nesten automatisk går jeg inn på youtube og finner fram «I'll always love you». Jeg spiller den av og kjenner at tårene presser på. Jeg legger ut en link og en melding på min facebookside. I løpet av kort tid har en lang rekke av mine facebookvenner klikket «liker» på meldingen.

Ikke bare hadde hun en praktfull stemme. Hun var også vakker. Hun var et ikon. Mange forbinder henne med Kevin Kostners film «Bodyguard», der de to spilte hovedrollene. Det var i denne filmen hun sang det som for mitt vedkommende er Witney Houston: «I'll always love you». Senere tok livet hennes vendinger ingen unner noen: Et turbulent ekteskap med en voldelig mann. Stoffproblemer. Konflikter angående omsorgen for hennes barn. Konserter som dels var totalt mislykket, dels ble avlyst. Konserter der publikum reiste seg og gikk, og ble skjelt ut av verdensstjernen på podiet.
Natt til søndag ble hun funnet død på sitt rom på Beverly Hilton Hotell i Los Angeles, der hun var for å delta i Grammy-showet neste dag. Noen detaljer er blitt kjent. Hun ble funnet i badekaret, men politiet har ikke grunn til å tro at det ligger noe kriminelt bak dødsfallet, heter det i meldingene. Overdose? Illebefinnende?
Med sine 48 år går hun inn i en lang, tragisk rekke av artister som har dødd i forholdsvis ung alder, og som har slitt med rus og andre problemer i kjølvannet av berømmelse og et krevende liv. En Jimi Hendrix (25), en Hank Williams (29) eller en Elvis Presley (42).
Witney Houston kom fra en familie med mange kjente musikere. Moren Cissy Houston var en kjent gospel- og soulsanger. Dionne Warwick var hennes tante. Aretha Franklin var hennes gudmor. Som nesten alle afroamerikanske sangere, hadde hun sin bakgrunn i gospelmusikken. Men i motsetning til både moren og gudmoren, hadde ikke gospelmusikken noen sentral plass i repertoaret hennes. Men noen slike sanger har hun framført og spilt inn. Gospelsangen ”Jesus loves me, this I know” var en av disse.
Kvelden før hun døde var dette en av sangene hun framførte på scenen True Hollywood. Noen av oss tenker at det var en sirkel som ble sluttet på den måten.

Publisert i Klassekampen onsdag 15. februar 2012

Hevnens Gud?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter, tidligere offiser i Frelsesarmeen

I kjølvannet av tragedier og store ulykker, dukker det altfor ofte personer som prøver å plassere ansvaret for det som har skjedd på Gud, og definerer dette som «Guds straff» eller «en advarsel fra Gud».

Etter tsunamien i Asia julehelgen i 2004 presterte en norsk «TV-predikant» å si at Gud måtte jo straffe dette området for all den umoralen som fantes der (les: sex-turisme fra vesten). Etter Åsta-ulykken og Sleipner-forliset vinteren 1999/2000 var det de som hevdet at to så store ulykker på kort tid var nok ikke uten sammenheng med at Ludvig Nessa satt i fengsel på den tiden. Og Alexander Kielland-forliset i Nordsjøen på 1980-tallet hadde sammenheng med at Norge hadde nektet å selge olje til Israel.
Under et møte i Sarpsborg nylig føyde Per Haakonsen, frilansforfatter og foredragsholder, et nytt punkt til denne lista: Ifølge referat i Sarpsborg Arbeiderblad antydet han at det som skjedde på Utøya kan ha vært «en advarsel fra Gud».
Jeg har levd lenge nok og deltatt i mange nok samtaler med mennesker som har møtt det ubegripelige og smertefulle til både å vite og forstå at det er begivenheter i livet der både troen og tanken stanser opp. Men jeg kommer ikke til rette med det ved å dytte ansvaret over på Gud. Det meningsløse får ikke mening ved at Gud framstilles som en trigger-happy hevnmaniker som vil «advare» ved å utslette ti-talls, hundretalls eller tusentalls mennesker som alle har det til felles at de er skapt i hans bilde. Det er derfor nokså maktpåliggende for meg å slå fast: Slik er ikke Gud!
Når tragedier skjer, enten den rammer millioner eller «bare» én, er Gud til stede. Når noen gråter, enten de er millioner eller «bare» én, gråter Gud med dem. Som speider og speiderleder gjennom mange år har jeg sittet rundt utallige leirbål og sunget leirbålssalmen framfor noen: Kumbayah. Ett av versene lyder slik i norsk utgave: «Noen gråter, Gud – vær dem nær.»
Bildet av en Gud som gråter, en Gud som trøster og en Gud som er til stede i menneskenes sorg og smerte gir et langt sannere bilde av både hvem han og hvordan han er, enn bildet av en som har kledd seg ut som politimann og går rundt og skyter vilt på unge mennesker som har engasjert seg i det samfunnet de er en del av.

Sendt Sarpsborg Arbeiderblad mandag 23. januar 2012