En dag om gangen

Sangeren, skuespilleren og «låtskriveren» Kris Kristoffersen døde nylig.

Blant den store sangarven han etterlot seg, er mange glad i den som heter «One Day at the Time».
Den skrev han i 1974, 50 år før han døde.
Den er blitt kalt «den viktigste gospelsangen fra 1970-tallet» og er spilt inn av mer enn 200 ulike artister.
Teksten handler rett og slett om å få styrke til å ta én dag om gangen.
Lina Sandells «Blott en dag» er preget av den samme tanken.
Dette er en viktig tanke som ofte hentes fram, både i sjelesorgen og forkynnelsen, og som Jesus anbefaler i Bergprekenen (Matt 6,34).
I Kris Kristoffersens sang heter det: «Herre, for min skyld, hjelp meg å ta én dag om gangen», og videre: «Gi meg styrke til å gjøre det jeg må gjøre, én dag om gangen».
For: «Gårsdagen er gått, kjære Jesus, og morgendagen blir kanskje aldri min, men hjelp meg i dag og vis meg veien, én dag om gangen».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Stor tro?

I Lukasevangeliet kan vi lese at disiplene ba Jesus om en større tro.

Jesus svarte med lignelsen om sennepsfrøet. Tro handler ikke om mengde eller kvantum (17,5-6).

En tidligere frelsesoffiser i England skrev en gang: «Et av de største behov hos de troende i dag, er ikke en større tro på Gud, men tro på en større Gud».
Noen vil kanskje oppfatte dette som en lek med ord. Men det er mye mer enn det. Det er en innsikt som flytter fokuset fra vår egen tro mot ham som troen retter seg mot: Gud.
Ikke bare Gud, men en stor Gud.

Neste år er det 140 år siden en ung pastor i det svenske misjonsforbundet kom ut for et forrykende uvær.
Naturkreftene imponerte ham, og da han kom hjem, skrev han de første versene til en salme som senere har gått verden rundt: «Å, store Gud!»
Viktigere enn å tro stort og sterkt, er det at vi tror på han som er den største og sterkeste: Gud selv og hans sønn Jesus Kristus.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Ord som gir glede

Det finnes ord som gir glede og det finnes ord som kan såre.

Ordene som gir glede tar vi gjerne til oss.
I Salme 104, 34 ber salmisten: «Måtte ordene mine gi ham (Herren) glede».
Om Maria, Jesu mor, leser vi at hun «tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte» i forbindelse med Jesu fødsel i Betlehem.
Jeg vil tro det var mange slike hendelser og ord hun tok vare på i sitt hjerte mens Jesus vokste opp: Da han ble båret fram i Templet, da vismennene kom med sine gaver, etter hendelsen i Jerusalem da Jesus var 12 år.
Kanskje også i forbindelse med bryllupet i Kana, da Jesus nærmest refset henne?
Salmistens ønske var nok ikke først og fremst at han skulle klare å formulere vakre bønner, men at han skulle be etter Guds vilje.
Romerbrevet 8: «For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord» (v. 26).
Ord som gjør Herren glad!

Pubslisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Kamerater»

Man hører kanskje ikke ordet «kamerat» så ofte lenger.

For mange er det et synonym til «venn» eller «kompis».
Trolig er det i arbeiderbevegelsen ordet har vært brukt mest, både i partier og fagforeninger.
I Frelsesarmeen er det også en lang tradisjon for å omtale hverandre som «kamerater».
Ifølge leksikonet er en kamerat en person man er nært knyttet til ved vennskap, arbeid eller felles interesser.
Ordet «kamerat» finnes ikke i Bibelen.
Der leser vi mer om venner og om vennskap.
David og Jonatan var venner, men de var sikkert kamerater også; pratet sammen, og gikk kanskje på jakt sammen.
Jesus sa til disiplene sine at han ikke ville kalle dem tjenere, men venner (Joh 15,15).
Det som er forskjellen mellom tjenere og venner, er den fortroligheten venner – og kamerater! – kan ha med hverandre.
Mellom sjef og tjener går kommunikasjonen ovenfra og nedover; mellom venner går den sidelengs.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Oppvarmede bønner

Vi har en klar linje i vårt hjemlige hushold: Mat skal ikke kastes.

Matavfall er et økende miljøproblem, og dårlig økonomi.
Er noe blitt til overs fra ett måltid, kan det tas fram igjen og bli en del av et nytt.
Forleden var det bønner i tomatsaus og to kalde poteter fra gårsdagens middag som ble formiddagens lunsjrett.
Potetene ble stekt, bønnene måtte varmes opp.
Ikke alle synes «oppvarmet mat» høres godt ut, selv om mange av oss har mye erfaring med det motsatte.
At noe er blitt «oppvarmet» betyr ikke annet enn at man har funnet det fram igjen og gjort seg bruk av det.
Det var nok bønnene i tomatsaus som startet denne vesle refleksjonsrekka.
Også bønner i religiøs forstand tåler både å bli tatt fram igjen og varmet opp.
Det kan ha vært et bønnetema man har glemt, eller hvor det har skjedd en utvikling.
Da kan det tas fram igjen, varmes opp, og for Herren smaker det like godt.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Byen Babylon

Det er en discolåt, men teksten er nærmest ordrett hentet fra Bibelen.

Etter nesten 50 år hører man fremdeles Boney M synge «Rivers of Babylon». Fra vår egen kultur vil mange kjenne igjen navnet Babylon fra Alf Prøysens vise om «en dag i mårå» (bildet). Der møter vi en gutt som ville tegne Babylon, men læreren ødela tegningen.

Det er ikke så lett å skille hva som er myte og hva som er fakta når det gjelder Babylon.
Det er skremmende og forlokkende på samme tid.
Teksten i sangen om elvene ved Babylon bygger på Salme 137 i Bibelen. De versene ble født i et folk som var i fangenskap langt hjemmefra, og de spør: «Hvordan kan vi synge Herrens sanger på fremmed jord?» (vers 4).
Kontrasten til Babylon blir Jerusalem.
Babylon er et bilde på det fremmede og skremmende i kristen tankegang – Jerusalem på det hjemlige og trygge.
Derfor er det flere både sanger og bibeltekster om Jerusalem enn om Babylon.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Døden i det levende

Jeg husker ikke når jeg la merke til det første gang, men midt i ei rekke med grønne, levende trær kunne det stå et nakent og vissent tre. Ingen blader eller nåler; knusktørr ved, et tre som kun egnet seg som fyringsmateriale.

Bildet dukker opp i blant i tanken min som en lignelse om hvordan det kan være i ulike, menneskelige fellesskap: En familie, en forening, en arbeidsplass, en menighet.
Tilsynelatende er det «liv og røre» over hele linja, men midt i raden av grønt og blomstrende, er det en som ikke er der lenger.
Jesu lignelse om de 99 sauene, og den ene, beskriver hvordan Jesus ikke bare har omsorg for flokken som flokk – for det har han! – men også for den enkelte.
Og ingen sørger mer enn Jesus når situasjonen oppstår at den bortkomne sauen ikke lenger kan berges.
Et vissent tre kan nok fjernes, men det etterlater et sår.
Så også når en som var en del av flokken blir borte.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.