«Gamleveien»

For noen år siden ble veien mellom Arendal og Tvedestrand kraftig oppgradert, med flere felt og høyere fartsgrense.

Men da vi i sommer tok en tur til Tvedestrand, valgte kona og jeg likevel å ta «Gamleveien».
Den er smalere enn den nye, man kan ikke kjøre fullt så fort, men den er faktisk triveligere.
Man får med seg flere inntrykk; det er mer å se langs den gamle veien enn langs den nye.
Man kan stanse og suge andre impulser.

Profeten Jeremia ga folket en formaning: «Spør etter de gamle stiene» (6,16).
Overført på vår tid, er det en formaning som skal brukes med varsomhet, enten man tenker på samferdsel eller på livet som sådant.
Det var ikke alt ved «de gamle stiene» som var like bra.
Det var ikke alltid like klart hva som var bibelsk fundert og hva som mer eller mindre var «blitt sånn».
Om «Gamleveien» ikke er like relevant som den en gang var, er jeg likevel glad for at den ligger der.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Merkevaren

Et liv i organisasjonsarbeid har medført en del «give-aways» og andre reklameartikler, blant annet kulepenner.

I forbindelse med et litt langvarig kurs oppdaget jeg at flere av deltakerne manglet noe å skrive med under foredragene.
Jeg tok derfor med meg et lite lager av kulepenner fra henholdsvis et politisk parti og en kristen organisasjon: KrF og Frelsesarmeen.
De fleste ville ha kulepennen med Frelsesarmeens logo på.
Det var en organisasjon de kjente og hadde en annen type respekt for enn man kanskje har for et politisk parti.
Det snakkes ofte om «merkevare» i ulike sammenhenger.
Kristennavnet er for mange en slik merkevare.
I Apostelgjerningene 11,26 kan vi lese at det var i Antiokia disiplene ble kalt «kristne» første gang.
Betegnelsen på merkevaren var etablert.
Siden den gang har kirken hver eneste dag arbeidet for at merkevaren skal bevares, det være seg gjennom diakoni eller vitnesbyrd.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Finner ikke ord

Det var fri bønn i et kristent møte, det var mange til stede og flere reiste seg for å be.

Det var korte bønner og lange bønner; det var velformulerte bønner og mer spontane.
Jeg husker bare en av dem: En ung mann som ba intenst til å begynne med, men som så avrundet sin bønn slik: – Jeg finner ikke ord, kjære Jesus, men du vet hva jeg mener!

Paulus må ha kjent på noe av det samme.
Til de kristne i Roma skrev han: «For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord. Og han som gransker hjertene, vet hva Ånden vil; for Ånden ber for de hellige etter Guds vilje» (Rom 8, 26-27).

«Du vet hva jeg mener», sa den unge mannen til Jesus.
Jeg tror Jesus likte den bønnen.
«Ja, jeg vet», svarte han, og med det utgangspunktet begynte de himmelske kreftene å arbeide.
Vi finner ikke alltid ord, men Jesus vet både hva vi mener og hva vi trenger.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Tårer i himmelen

Den verdenskjente gitaristen Eric Clapton opplevde det som er alle foreldres verste mareritt: Den fire år gamle sønnen hans omkom i en tragisk, meningsløs ulykke. Som en del av sitt sorgarbeid skrev han balladen «Tears in Heaven» – «Tårer i himmelen».

Både i sjelesorgen og forkynnelsen sies det at i himmelen skal det ikke være noen tårer.
Det stemmer kanskje den dagen vi er kommet dit, men stemmer det også mens vi ennå er her nede på jorda?
Jeg tror ikke det.
Jeg tror at himmelen både kan glede seg og sørge sammen med oss.
Som det er latter i himmelen, er det også tårer.
Det har liten troverdighet dersom vi tror på en Gud som gleder seg sammen med oss, dersom vi ikke samtidig tror på en Gud som sørger sammen med oss, og som lider sammen med oss.
Den gamle leirbålsangen «Kum ba yah» sier noe om dette.
Det er en bønn om at Gud skal være nær, også i sorg og smerte.

Publisert som «Dagens andakt» i KPK.

I ett stykke

I det store drama som påskefortellingen utgjør, er det noen detaljer som trigger både nysgjerrigheten og ettertanken.

Som den unge mannen Markus forteller om, som noen prøvde å stanse, men som vrir seg ut av kappen sin og løper sin vei naken.
Eller fortellingen om Jesu kappe hos Johannes.
Da soldatene skulle fordele Jesu eiendeler mellom seg, fikk de et problem: Kappen hans var vevd i ett stykke og kunne ikke deles mellom soldatene uten å bli ødelagt.
Denne delen av påskefortellingen ga inspirasjon til romanen – og filmen – The Robe, på norsk: «…men jeg så ham dø».

Noen har tenkt at kappen som var vevd i ett stykke, er et bilde på den kristne kirke.
Jesus Kristus har bare én kirke, selv om denne kirken kan ha mange forgreininger og organisasjoner.
Et fint bilde, men det bildet Paulus bruker, er kanskje mer relevant.
Han beskriver kirken som en kropp (1 Kor 12).
Mange lemmer, men ett legeme!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Vannkrukken

I Johannes 4 kan vi lese om Jesu møte med kvinnen ved Sykars brønn.

Dette er bare en av mange spennende fortellinger om møter mellom Jesus og enkeltmennesker.
Han satt ved brønnen for å hvile; hun kom for å hente vann.
De innledet en samtale, og det gjorde så sterkt inntrykk på kvinnen at hun måtte skynde seg å fortelle andre om dette.
Men vannkrukken lot hun stå igjen ved brønnen (vers 28).

I dagligtalen har man et uttrykk om å «slippe alt man har i hendene» i gitte situasjoner; noe overraskende, noe spennende eller kanskje noe skremmende.
For det man holdt på med, var ikke lenger viktig. Boka man leste, eplet man spiste, vannkrukka man skulle fylle.
Kvinnen ved brønnen skjønte at hun var blitt møtt av en som tok henne på alvor, men uten fordømmelse eller anklager.
«Han skulle vel ikke være Messias?» var hennes reaksjon.
Da er det ham vi har ventet på! Vannkrukken kan jeg hente en annen gang!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Å arve velsignelsen

«Dere er kalt til å arve velsignelse», skriver apostelen Peter i sitt første brev (3,9).

I det samme brevet sier han om denne arven at den «aldri forgår, aldri skitnes til og aldri visner», og føyer til: «Den er gjemt i himmelen for dere» (1,4).

Arv er et brennbart tema i mange sammenhenger.
Familiebånd er blitt knust på grunn av uenighet om arv, enten det gjaldt store, materielle verdier eller bare småting.
Mange som vokste opp i kristne hjem og under kristen innflytelse, betrakter dette som en verdifull arv som de gjerne vil bære videre.
Grundtvig skrev «Guds ord, det er vårt arvegods», en salme som i seg selv er en arv fra Martin Luthers tekst «Vår Gud, han er så fast en borg».
Retten til arv kan ofte være noe som går i generasjoner.
Ikke nødvendigvis slik med arveretten til velsignelsen.
Den retten har hver enkelt av oss som er Guds barn og derfor Jesu Kristi medarvinger (Rom 8,17).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.