Bedende hender

Det er et av de mest kjente verk i den kristne kunsten, kobberstikket «Bedende hender» fra 1508 av tyske Albert Dürer.

Han var maler, laget tresnitt og kobberstikk, de fleste av dem med religiøse motiver.
Han ble berømt og anerkjent alt mens han levde, men en dag fikk han besøk av en annen kunstner.
Han hadde ikke lyktes med sin kunst, og det plaget ham.
Som Dürer var også han dypt religiøs, og i samtalens løp skal han ha løftet hendene mot himmelen og nærmest ropt: «Det må da være noe du kan bruke disse hendene til, Gud!»
Så ville han ta dem ned igjen, men da skal Dürer ha sagt: - Hold dem slik!
Så gjorde han en rask skisse, og senere laget han dette kopperstikket.
Mannen er ukjent, men ikke hendene hans.
De ser vi i kirker og kapeller, i bedehus og private hjem.
Mange forkynnere har dem hengende på sitt kontor.
De minner oss om betydningen av bedende hender og bedende hjerter.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

I morgen

En kjøpmann hang opp et skilt: «Gratis melk i morgen».

Neste dag var det lang kø av folk som ville ha gratis melk, men kjøpmannen pekte på skiltet.
Der sto det fremdeles «i morgen».
De som følte seg lurt, kunne vel ha grunn til det.
Samtidig er det mange situasjoner i livet der en litt uforpliktende henvisning til «i morgen», blir det samme som dagen som aldri kom.
Det man skulle begynt med «i morgen» ble aldri gjort, for «i morgen» var aldri der.
Jakob Sande har i et kjent dikt skildret dette med å skyve beslutninger og handlinger foran seg: «I morgon skal eg byrja på eit nytt og betre liv – trur eg», legger han til.
Det er mange som har tenkt at «i morgen» skal de søke Gud, snakke med en prest eller kanskje tilmed omvende seg.
Bibelen advarer mot slike skippertakaktige løfter.
I Hebreerbrevet 4,7 heter det derfor: «I dag, om dere hører hans røst, så gjør ikke hjertene harde».

Publisert som «Dagens andakt» i KPK

En storebror

To smågutter hadde hatt en skremmende opplevelse, men det endte bra. Den skumle hunden hadde ikke funnet dem der de hadde gjemt seg.

«Og så ba vi til Gud», sa den ene av dem.
«Hva bad dere da?» spurte de voksne.
«Jeg ba «du som metter liten fugl» og han ba «kjære Gud Fader i himmelens slott», var svaret.
Det er en søt, liten historie, men den peker på noe vesentlig: Behovet for å hente hjelp og styrke fra en som er større enn en selv.
Alf Prøysen er inne på noe av det samme i sin romjulsvise, der «en bror i femte klassen» kunne være den som sørget for at julebukk-ungene fikk gå i fred.
I krevende situasjoner er det godt å ha en å ty til.
Henrik Wergeland sier det slik, i sitt dikt om en stormfull julenatt: «I slikt et vær, da får du bønner, Gud».
Det er helt legitimt å be til Gud «i slikt et vær».
Derfor heter det i Salme 50, 15: «Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Valgets dag

Folket befant seg ved et veiskille.
Høvdingen deres hadde fullført sin oppgave og forsto at han snart skulle forlate dem.
Derfor ga han dem en utfordring: «Velg i dag hvem dere vil tjene» (Josva 24, 15).
Samtidig ga han dem visse «føringer» som ledere iblant gjør: «Jeg og mitt hus, vi vil tjene Herren».
Han sa ikke «På et eller annet tidspunkt må dere bestemme dere, men dere har god tid».
Det er en vanlig misforståelse i mange livssituasjoner.
Man tenker man har god tid, og så utsetter man å ta avgjørelser.
I Guds rike er det bare ett tidspunkt for å ta avgjørelser, og det er «i dag».
Sånn er det ofte i livet også.
I Norge er det politiske valg hvert annet år.
Mellom disse valgene sies og skrives det mye om hva neste valg kan komme til å vise.
Men det er bare resultatet på selve valgdagen som teller.
Josva arrangerte valgdag for folket, og de valgte: «Herren vil vi tjene» (v. 24).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

De lot det ligge

Flere ganger leser vi evangeliene om at mennesker som møtte Jesus slapp det de hadde i hendene, lot det ligge og fulgte opp Jesu utfordring.

Disiplene ved Genesaretsjøen lot garnene ligge da Jesus sa «Følg meg» (Matt 4, 20).
Kvinnen ved brønnen lot krukka stå da hun hadde snakket med Jesus (Joh 4, 7) og tolleren Levi forlot tollboden sin da Jesus kalte på ham (Matt 9,9).
Å slippe det man holder på med og skynde seg til neste oppgave, er ofte et uttrykk for at ting haster.
Det er noe man skal rekke.
Det er noe som er viktigere enn det man gjør akkurat nå.
Disiplene ble kalt til å være menneskefiskere.
Kvinnen ved brønnen hadde fått vite noe om seg selv som var viktigere enn det hun alt visste.
Levi hadde fått et kall som ikke handlet om å kreve, men om å gi.
Anledningen var der, og de valgte å gripe den. Kanskje følte de at en slik anledning fikk de ikke igjen.
De lot det gamle ligge.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Ved Jesu føtter

Å sitte ved noens føtter er et gammelt bilde på det å være i en undervisningssituasjon.

Den som sitter slik plassert, er elev, student eller disippel, og den man sitter ved føttene til, er lærer, formidler eller veileder.
Om Maria i Betania leser vi at hun «satte seg ned ved Herrens føtter og lyttet til hans ord» (Luk 10, 39), og Paulus sa om seg selv: «Ved Gamaliels føtter har jeg fått grundig opplæring i fedrenes lov» (Apg 22, 3).
Det var nok fortellingen om Maria som lå i Mattias Orheims tanke og hjerte da han i 1908 skrev teksten til «Ved Jesu føter ei stille stund, når orda kjem frå hans eigen munn».
Å sette seg ved Jesu føtter er å gjøre en prioritering.
Marias søster, Marta, syntes dette var å kaste bort verdifull tid.
Det var jo så mye som skulle ordnes!
«Ett er nødvendig», svarte Jesus.
Men mange har erfart at en stund ved Jesu føtter også gir overskudd til det praktiske.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Lys og mørke

Ordparet «lys» og «mørke» oppfattes gjerne som totale motsetninger, både fysisk og i overført betydning.

Da kan det være både spennende og utfordrende å minne seg selv om at det svakeste lys er sterkere enn det dypeste mørke.
For at mørket skal være totalt, kreves det at de ikke finnes noen lyskilde i det hele tatt.
Selv om det bare er en lykt med en svak pære og et dårlig batteri, er det nok til å bryte opp mørkets makt noe.
Som det heter i en kjent sang: «Aldri redd for mørkets makt, stjernene vil lyse».
«Aldri» er kanskje et ord man skal være forsiktig med å bruke; et svakt lys i et mørkt rom er ikke alltid nok til å berolige en.
Men det forteller at lyset finnes. Og selv et svakt lys kan vise vei.
Salmisten sier det slik: «Ditt ord er en lykt for min fot og et lys for min sti» (Salme 119,105).
Som kristne er vi kalt til å vitne om lyset og selv være lys. Da bryter vi mørkets makt.

Publisert som «Dagens andakt» i KPK