God plass

En vårdag i 1960 flyttet mine foreldre og vi tre barna fra en ett-romsleilighet i Vika til en stor leilighet på Frogner i Oslo.

Det sto «fem rom og kjøkken» i beskrivelsen, men med ganger, bad og annet var det i alt 11 rom. Her bodde vi i mange år.
Hver gang jeg hører setningen «I min Fars hus er det mange rom», tenker jeg på den leiligheten.
Det var Jesus som snakket om de mange rommene (Joh 14,2), og det var disiplene han sa det til.
Setningen er blitt tolket på flere måter. Noen har tenkt at den er en beskrivelse av de mange trosretningene som den kristne kirke består av, andre har tenkt at det er en beskrivelse av rausheten og romsligheten som bør kjennetegne det kristne fellesskapet.
I engelske bibelutgaver bruker Jesus ordet «mansions». Da snakker vi ikke om værelser, men om hus.
En oppsummering kan kanskje rett og slett være at Jesus sier: I min fars hus er det god plass.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Den tomme graven

Med sitt lange skjegg og sin markante nese kunne Frelsesarmeens grunnlegger William Booth gi assosiasjoner til de gammeltestamentlige profeter. Han stammet da også fra en jødisk familie på morssiden.

Lenge hadde han en drøm om at armeen han hadde startet, skulle ta opp arbeid i Det hellige land.
Det ble det aldri noe av, hverken mens han levde eller senere. Men i påsken 1905 besøkte han Jerusalem og sendte reisebrev til ulike utgaver av Krigsropet over hele verden.
«Jeg har sett den tomme graven», skrev han.
Det er to motiver som gjerne brukes for å beskrive påsken.
Det ene er det tomme korset, det andre den tomme graven.
Det er nok ulike oppfatninger om hvilket av de motivene som er det sterkeste.
For den gamle frelsesgeneralen virker det som det ikke var noen tvil, selv om han hadde besøkt både Oljeberget, Getsemane og Golgata-høyden.
Det sterkeste vitnesbyrdet fant han i den tomme graven.

Publisert som «Dagens andakt» i KPK.

Fri og bevare!

«Fri og bevare meg vel» er ord som brukes av mange når man skal uttrykke oppgitthet eller overraskelse over noe. Mange oppfatter det som et kraftuttrykk, om enn i den nedre skalaen for slike.

En annen variant av uttrykket er «Gud bevares», og da er vi kanskje litt nærmere hvordan uttrykket også kan oppfattes.
Å bli satt fri og å bli bevart er velkjente uttrykk både i kristen tanke og i kristen språkbruk.
Jesus selv sa om det å bli fri: «Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri» (Joh 8,36).
Å bli bevart som kristne er også et viktig tema, både i forkynnelse og sjelesorg. Apostelen Peter skriver til «dere som i Guds kraft blir bevart ved tro, så dere når fram til frelsen» (1 Pet 1,5).
Å bli bevart, er ingen selvfølge.
Det er nåde, og den nåden aktiveres først og fremst ved at man holder fast i troen på at frelsen i Jesus gjelder i alle slags situasjoner.
Både fri og bevart!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

En indre ild

Den kanadiske frelsesoffiseren Clarence Wiseman avsluttet sin aktive tjeneste med en treårsperiode som Frelsesarmeens verdensleder.

Som pensjonist skrev han en selvbiografi som fikk tittelen «A burning in my bones».
Tittelen var hentet fra profeten Jeremia, som sa det samme om det å være betrodd oppgaven som formidler av Guds ord (Jer 20,9): «Da var det som om det brant en ild i mitt hjerte. Den var innestengt i knoklene mine».
Skuespillet «Catalina» fra 1850 huskes nok ikke for annet enn at det var det første Henrik Ibsen ga ut, og kanskje for sitatet: «Jeg må, jeg må, så byder meg en stemme i sjelens dyp – og jeg vil følge den».
Å ha fått et kall, eller kanskje en visjon, er både et privilegium og en forpliktelse.
Det er dette både den bibelske profeten og den pensjonerte frelsesgeneralen satte ord på.Erfaringen var den samme: Det var noe som brant så sterkt at det bare måtte sies.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Tre kapitler daglig?

Frelsesarmeens grunnlegger William Booth hadde et sterkt forhold til Bibelen.

Han ble omvendt som 15-åring og skal i den forbindelse ha sagt at han ville gi Gud «alt som finnes i William Booth».
Fem år senere ga han både Gud og seg selv dette løftet: «Jeg lover at jeg ikke vil lese mindre enn tre kapitler i Guds ord hver dag».
Det er ingen grunn til å tro noe annet enn at han holdt det løftet. De tre kapitlene var ikke noe maksimumsløfte; det var minimum.
Etter hvert som Bibelen i bokform er blitt tilgjengelig for de fleste – ja, alle! – i den vestlige verden, er det lett å glemme at det ikke alltid har vært slik.
Gjennom mesteparten av kirkehistorien har ikke Guds ord mellom permer vært tilgjengelig for de aller fleste.
Guds ord ble spredd dels ved «munn til øre»-metoden, dels via det vitnesbyrdet som kristne mennesker viser med sine liv.
Den metoden fungerer fremdeles.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Fine navn»

Jeg visste at min kollega var alenemor med to barn, og rent tilfeldig fikk jeg vite hva barna hennes het: Det var Rebekka og Benjamin.

Da jeg kommenterte at det jo var bibelske navn, svarte hun: – Det tenkte jeg aldri på. Jeg synes bare det er fine navn.
Mange norske foreldre tenker på samme måte.
Hvert år er det særlig mange norske gutter som får navn av bibelsk opprinnelse, men også jenter får slike navn.
Både Rebekka og Benjamin er navn vi kjenner fra urhistorien.
Rebekka var gift med patriarken Isak og Benjamin var den yngste sønn av patriarken Jakob.
Bibelske navn betyr noe.
Rebekka betyr trolig «hun som binder sammen», mens Benjamin betyr «gledens sønn».
Mange foreldrepar tenker sikkert som min kollega for mange år siden: Det er fine navn.
Andre har en bevisst tanke bak navnevalget.
Det «fineste» bibelske navnet er likevel Kristus.
Alle som tror på ham, kan kalle seg med hans navn.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Steg for steg»

Den kjente «løpedronningen» Ingrid Kristiansen har nylig vært med å gi ut en bok om det å løpe.

Med en erfaring og kompetanse som få, om noen, kan matche, er hennes bidrag til boka å gi råd om det å løpe.
Boka heter «Steg for steg».
Jeg kommer neppe til å lese boka, men tittelen traff meg, både fordi det tidligere er gitt ut minst to bøker med den samme tittelen, om enn for mange år siden. Men også fordi jeg husker formuleringen fra en sang som ble brukt i min ungdom: «Der du går skal din vei åpnes for deg/steg for steg», og «Vi vil følge din vei, lær oss å gå, steg for steg, steg for steg».
Det er mye god livsvisdom i dette med å ta ett skritt om gangen.
Lynda Randle fra Gaither-miljøet synger slik: «One day at the time, sweet Jesus» - det er alt hun ber om.
«Styrke for dagen og håp for i morgen» er en liknende bønn som vi kjenner fra sangen «Stor er din trofasthet».
Steg for steg.

Publisert som «Dagens andakt» påKPK.

Blanke ark og fulle notatbøker

Etter mange år i det som kalles «frivillig sektor», både som ansatt, tillitsvalgt og frivillig, har jeg vært på flere konferanser, kurs og andre samlinger enn jeg klarer å huske.

Mange av dem husker jeg fordi jeg fikk med meg en notatbok eller notatblokk fra samlingen.
De er en type minner, men også «kjekt å ha»-objekter for en som gjerne noterer både tanker, ideer, telefonnumre og navn med tanke på senere oppfølging.
Jeg skal nok bli en meget gammel mann dersom jeg skal klare å fylle samtlige blokker og notatbøker med hva-det-nå-kan-være; mange av dem står det en del i, men mange er fremdeles helt blanke og ubrukte.
Jeg har adgang til «blanke ark» i lang tid framover.
Alf Prøysen sang ikke bare om blanke ark, men også om å ha fargestifter til.
I min situasjon er det mer snakk om kulepenner.
Men det er der, begge deler, klare til å bli tatt i bruk i en forhåpentligvis god saks tjeneste.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Frikortet

Forleden fikk jeg melding fra det offentlige: Jeg er innvilget frikort for helsetjenester.

Det vil si at jeg for resten av inneværende kalenderår ikke lenger behøver å betale egenandel for ulike helsetjenester. Det er en av godene det medfører å leve i et velferdssamfunn.
Jeg kunne sikkert anført at etter mer enn 40 år i arbeidslivet og snart 60 år som skatteyter, har jeg gjort meg «fortjent» til å motta støtte fra velferdssamfunnets ytelser.
Men det er ikke slik det fungerer.
Frikortet har jeg ikke gjort meg fortjent til på annen måte enn at jeg er borger av kongeriket Norge.
Sånn er det enda mer med et annet frikort som jeg har fått: Frelsens frikort.
Det kan jeg ikke gjøre meg fortjent til – det har jeg fått av bare nåde.
Det krever ikke andre egenandeler enn at jeg ber en bønn om å motta frelsen.
Frikortet for helsetjenester gjelder bare ut året.
Nådens frikort gjelder livet ut.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Gå på vannet?

Den svenske predikanten F.A. Boltzius, som levde fra 1836 til 1910, hadde en sterk tjeneste når det gjaldt bønn for syke.

Mange vitnet om at de var blitt helbredet etter at Boltzius hadde bedt for dem.
Huset hans i den svenske byen Karlstad er nå et museum der man blant annet kan se mengder av krykker og andre hjelpemidler som folk har satt igjen etter å ha blitt helbredet ved hans forbønn.

Det gikk mange rykter om ham mens han levde.
Ett av dem var at han skulle ha gått på vannet på Klarälven.
Dette ryktet kommenterte han slik: – Jo, det stemmer. Det var 20 kuldegrader og tykk is.
Det er ingen motsetning mellom det å tro på et guddommelig under og det å bruke sunn fornuft.
Mange har erfart Guds hjelp i sykdom, enten gjennom en direkte helbredelse eller på andre måter.
En gammel misjonær som selv var sykepleier, sa det gjerne slik: – Vi leser bare én gang at Jesus gikk på vannet. Som regel brukte han båt.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Ill.: Minnestøtten over Boltzius står foran predikantens hjem i Karlstad. Huset er nå museum (Foto: NPE).

Smaken på bønn

Han hadde en særlig tjeneste i Guds rike knyttet til bønn.

Han underviste om bønn og han organiserte bønnegrupper, både i sin egen, lokale menighet og i litt mer utvidet sammenheng. I et intervju om denne tjenesten sa han at dette begynte etter at han hadde fått «smaken på bønn».
De fleste av oss har vel hatt situasjoner i livet der man – mer eller mindre plutselig – fikk smaken på noe man fram til da ikke hadde brydd seg så mye om.
Det kan være en matrett eller det kan være et kulturuttrykk.
Den gammeltestamentlige profeten forteller at han fikk smaken på Guds ord: «Jeg fant dine ord og spiste dem, dine ord ble til fryd for meg og til glede for mitt hjerte» (Jer 15,16).
Å ha fått smaken på bønn, vil nok også føre til at man får smaken på Guds ord.
Det står mye om bønn i Guds ord, og store deler av den kristne sangskatten handler også om bønn.
Bønn er en viktig næringskilde for troen.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Den viktigste?

«Hva er den viktigste høytiden i kirkeåret?»

Det var et av spørsmålene i en avis-quiz nylig.
Svaret var påsken, og det er vel ingen som vil protestere og si at svaret er feil.
Snarere var det spørsmålet som var feil, for både jul og pinse er også «viktige» høytider i kirkeåret.
Var ikke Jesus blitt født, som vi markerer i julen, ville han heller ikke dødd og stått opp, som vi markerer i påsken, og da ville han ikke kunnet sende Den hellige ånd, som vi feirer i pinsen.
Uten pinse, ingen kristen kirke.
«Alt henger sammen med alt», som en norsk statsminister sa en gang.
Det stemmer i hvert fall når det gjelder de tre store høytidene i kirkeåret.
Forventningene vi har til de tre høytidene kan variere.
Jul betyr gaver for mange, påske betyr virkelige fridager og pinse sommerlige fridager.
Men i den kristne kirke er det Jesus som står i fokus for alle tre.
Det er han som er den viktigste.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Å tro at man tror

På spørsmål fra en journalist om vedkommende regnet seg som kristen, svarte den kjente forfatteren: -Jeg tror at jeg tror.

Det er en interessant formulering. Men den er ikke ny.
Den italienske abbeden og reformatoren Savonarola (bildet), som levde i siste del av 1400-tallet, skal ha sagt: -Det finnes to typer troende. De som ærlig og oppriktig tror og de som – like ærlig og oppriktig – tror at de tror.
Å tro at man tror kan kanskje være et skritt på veien mot det å nå fram til en avklart tro.
I Markus-evangeliet finner vi en interessant replikkveksling mellom Jesus og en fortvilet far som ba om hjelp for sønnen sin. Når Jesus spør faren om han tror, svarer denne: «Jeg tror, hjelp meg i min vantro!» (9, 24). Faren trodde at han trodde – det viste seg å være tilstrekkelig.
Troen vokste nok etter det.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

En farfar

Trubaduren Odd Nordstoga synger i en vise at «ein farfar i livet sku’ alle ha».

Jeg møtte aldri min egen farfar, men selv er jeg blitt farfar til seks gutter og to jenter – noen av dem er forresten voksne for lengst.
Det å få barnebarn blir av mange beskrevet som «livets dessert». Den bibelske vismannen sier det slik: «Barnebarn er de gamles krone» (Ordsp 17, 6).
Kan man snakke om «Guds barnebarn»?
Noen bruker den betegnelsen på de som vokser opp med kristne foreldre, i kristne omgivelser og er under kristen påvirkning.
Det spørs om det er helt rettferdig.
Det er mange måter å komme til tro på.
For noen handler det om dramatiske valg og store kamper, for andre er det en jevn vekst inn i en erkjennelse: Ja, jeg tror på Jesus, jeg også.
Da blir man Guds barn, men ikke barnebarn.
Gud er ingens farfar.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Dyrt kjøpt»

Slik livet mitt er blitt, er jeg blant dem som mottar forholdsvis mye fra velferdsstatens støtteordninger når det gjelder praktiske hjelpemidler, transport og helsetjenester.

Med en viss rett kan det sikkert sies at jeg er blitt en kostbar case å holde, om ikke i live, så noenlunde funksjonsdyktig.
Om det jeg har mottatt fra samfunnet er mer enn det jeg bidro med gjennom nesten 50 yrkesaktive år, er jeg ikke særlig opptatt av; det er ikke slik et velferdssamfunn fungerer. Det styres ikke av profitt, men av behov.
Apostelen Paulus sa det slik: «Dere er kjøpt, og prisen betalt» (1 Kor 7,23).
I eldre bibeloversettelser er adjektivet «dyrt» føyd til her – vi er «dyrt kjøpt».
Det er det dekning for. Uansett hvor «store» eller «små» syndere vi må ha vært, eller er: Prisen er den samme: Jesu lidelse og død.
Og gevinsten er også den samme: Evig liv med Jesus.
Dyrt kjøpt, men prisen er betalt.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Hellig eller heldig?

Stavekontrollen på min PC har problemer med ord som «hellig» eller «hellige».

Hver gang jeg bruker et av de ordene, vil tekstprogrammet at jeg skal endre det til «heldig» eller «heldige».
Systemet sliter kanskje med den samme utfordringen som en jeg møtte som journalist etter en nesten-ulykke som heldigvis hadde gått bra. Til meg sa han at han hadde hatt englevakt, til den andre avisa sa han at han hadde hatt griseflaks.
Når noe går bra, må man gjerne tenke at man har vært «heldig».
Men «hell» er som regel noe forbigående og situasjonsbestemt.
Det hellige er mer slitesterkt. Det har noe av evigheten over seg.
Hell eller flaks kan komme og gå. Det hellige består.
Jesus fortalte en lignelse om dette.
Det var om en som hadde hatt hellet med seg, og ville slå seg til ro med det.
Men i møtet med det hellige forvitret hellet.
Du kan lese den lignelsen i det 12. kapittelet hos evangelisten Lukas.

Publisert som «Dagens andakt» hos KPK.

«Vannkraft»

«Vannkraft» er et begrep vi kjenner fra mange kilder, bokstavelig talt.

Vi møter det i hverdagslivet og i den politiske debatten.
Som en generell betraktning kan man vel si at «vann er en forutsetning for liv».
Den som en eller annen gang har vært dehydrert, vet litt om ubehaget og smertene ved det og hvor deilig – ja, livgivende! – det er når man enten bare kan helle innpå med vann, eller man står under en dusj og la porene i huden ikke bare være «porer», men porter til ny kraft.
Spissformulert kan man si det slik: Vann er viktigere enn mat.
I Johannes 7 leser vi Jesu ord: «Den som tørster, skal komme til meg og drikke! Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som skriftordet sier, renne elver av levende vann».
Et søk på ordet «vann» i nettbibelen, gir mer enn 600 treff.
Det første står allerede i Bibelens andre vers.
Senere «strømmer det på», rent bokstavelig.
Det er vannkraft i Guds ord!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Innskrevet

«Innskrives i manntall» er en formulering vi kjenner fra julefortellingen, men det er også en realitet vi kjenner på i det daglige, selv om man bruker litt andre ord.

Innskrivingen i julefortellingen var en form for folketelling. Slike prosesser gjentas med visse mellomrom. De fleste av oss har også vært gjenstand for andre typer «innskrivning» når vi melder oss inn i eller ut av organisasjoner.
Det finnes til enhver tid mer enn ti millioner individuelle medlemskap blant fire millioner nordmenn: Kirkesamfunn, foreninger og organisasjoner.
På søndagsskolen sang vi: «Jesus har en bok i himlen, snart så er den full av navn».
Det finnes andre sanger om det samme, i tillegg til at vi både i Det gamle og Det nye testamente kan lese om å ha navnet skrevet opp i himmelens bøker.
Jesus sa at det de som tror på ham, skal glede seg mest over, er «at navnene deres er blitt innskrevet i himmelen» (Luk 10,20)!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

En grunnvoll som holder

I mer enn 120 år holdt den lokale frikirkemenigheten til i et bygg som så ble gjort om til kultursenter.

En graffititekst på nedre del veggen er imidlertid blitt stående: «Tro, håp og kjærlighet».
Ordene er godt kjent; man finner dem i det såkalte «kjærlighetskapitlet» i Det nye testamente.
Verset der de forekommer, er et av de mest kjente og oftest siterte i hele Bibelen: «Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten» (1 Kor 13,13).
Har man et byggeprosjekt, er «grunnvoll» og «grunnmur» viktige elementer. Og det gis vel ingen bedre grunnvoll enn teksten fra «kjærlighetskapitlet»?
Det samme gjelder i det byggeprosjektet som heter «livet». For dette er en grunnvoll som står fast! For som Paulus også skriver i det samme brevet: «Ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som alt er lagt, Jesus Kristus» (3,11).
Den grunnvollen holder!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Krysse fingre eller folde hender?

Det var oppstått en situasjon som der og da virket nokså dramatisk. Utviklingen kunne gå «alle veier» for å si det slik.

– Da får man bare krysse fingrene, sa en som fikk høre om dette.
– Eller folde hendene, sa en annen.
Den første ble kanskje satt litt ut med det samme.
– Ja, det som er mest naturlig, sa vedkommende.
Det vil ofte være flere uttrykk å velge mellom når man skal beskrive hva som løste det som kunne vært en dramatisk situasjon.
Der en vil si at man hadde englevakt, vil en annen si at man hadde flaks.
Det noen vil kalle bønnesvar, vil andre kanskje beskrive som en tilfeldighet.
Det samme gjelder hvordan man skal håndtere slike situasjoner.
Man kan «håpe det beste» eller man kan «ta grep».
Apropos ta grep: Som søndagsskolelærer på Island lærte jeg at «folde hender» på islandsk kan hete «spenna greip».
Å folde hendene er også å ta grep.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Bibelbanken

Synet var blitt gradvis dårligere, og legen hadde vært helt åpen om hva problemet kom til å ende i: Før eller senere ville vedkommende i praksis være blind.

I møte med den beskjeden, bestemte den dette gjaldt seg for å lese så mye som mulig i Bibelen.
Den hadde han nok lest mye i før også, men denne gangen var det med en spesiell tanke: Å lære seg utenat så mye av Bibelen som mulig.
– Det blir som å sette noe i banken, sa han.
– Det står der, og kanskje forrenter det seg også.
Det finnes mange fortellinger om personer som var født som ble blinde, eller ble blinde i løpet av livet. Likevel klarte de å sette dype spor etter seg.
Sangdiktere som Fanny Crosby og Mattias Orheim, artister som José Feliciano, Stevie Wonder og Andrea Bocelli.
De har sikkert hatt ulike mekanismer og strategier både for å lære tekster og for å lage dem.
Å lære seg bibeltekster er uansett ingen dårlig investering.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Godt med Gud og godt med kona»

Den kristne politikeren hadde stått i litt av en storm og vært gjenstand for både kritikk og sjikane.

Så la stormen seg, og han ble spurt hvordan han hadde hatt det mens det sto på.
Det hadde gått greit, mente han selv: – Jeg har hatt det godt med Gud og godt med kona!
Det kan kanskje høres litt lettvint ut, men samtidig er det en kjent sak at harmoni i eget sinn og harmoni i eget hjem, er viktige faktorer i de fleste menneskers liv.
Salmestrofen «Hør, hvor det stormer der ute, her er det fredfullt og tyst» sier noe om dette.
Når ekteskapet er tema i den nytestamentlige brevlitteraturen, handler det ikke først og fremst om erotikk, men om gjensidig respekt og kjærlighet.
Forholdet mellom Kristus og kirken beskrives da også i bryllupstermer.
Å ha det godt med Gud og godt med ektefellen er derfor en stor rikdom både for menn og kvinner.

Publisert som «Dagens andakt»på KPK.

På Guds side?

Den amerikanske politikeren John Kerry (bildet) har en omfattende CV i samfunnets tjeneste, både som militæroffiser, som advokat og som kongressrepresentant .

I noen år var han utenriksminister i Barack Obamas regjering, men noen år tidligere, i 2004, var han presidentkandidat for det demokratiske partiet.
I den forbindelse sa han ved en anledning: «Jeg vil aldri våge å si at Gud er på min side, men jeg ber hver eneste dag om at jeg må være på Guds side».
Det har skjedd mye grusomt i historien der de som utførte dette, var overbevist om at de hadde Gud på sin side.
Bob Dylan skrev en sang om det tidlig på 1960-tallet. Han beskriver mange overgrep som storsamfunnet har gjort og lar det hele munne ut i dette spørsmålet: Var Gud virkelig på vår side?
John Kerrys presisering er derfor både klok og kristelig sett sann: Det viktigste er at det er vi som er på Guds side med våre tanker, handlinger og beslutninger

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Guds gjeldsordning

De aller fleste av oss har eller har hatt gjeld.

Studiegjeld, lån på bil og bolig, eller forbruksgjeld – det er ord som har gått inn dagligspråket, og erfaringer vi har følt, om ikke på kroppen, så på kontoen.
I Jesu lignelse om den ubarmhjertige medtjeneren handler nettopp det om gjeld, det være seg til andre mennesker eller i et større perspektiv.
Å flykte unna gjeldsforpliktelser var nok enklere i tidligere tider enn i dag, men den uoppgjorte gjelden lå der uansett. Fra Frelsesarmeens historie fortelles det om en familie som ba deres ettersøkelseskontor hjelpe dem med å finne en slektning, en mann som hadde rømt fra landet og etterlatt seg en enorm gjeld.
Budskapet familien hadde til mannen, var dette: Du kan trygt komme hjem igjen. Gjelden din er betalt.
En liknende melding finner vi i Jesaja 40, 1 der Gud ikke bare sletter gjelden, men gir ny startkapital
Slik er Guds gjeldsordning.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Lange nok armer

Vi har vel vært der, alle sammen: Noe vi skulle ha tak i, lå akkurat så langt unna at armene ikke strakk til.

Det kunne være snakk om en millimeter eller to, eller kanskje en centimeter, men armen, hånda og fingrene var akkurat så mye for korte.
Det finnes dramatiske filmscener som skildrer slike situasjoner.
Armene er akkurat for korte til at man kan nå fram til en som er i ferd med å falle utfor et stup eller akkurat for korte til å nå den store skatten som ligger der og glitrer.
Profeten Jesaja hadde neppe sett noen slike filmscener, men erfaringen var reell nok.
Det var derfor mye trøst i det han kunne melde til folket, med Gud selv som avsender: «Se, Herrens hånd er ikke for kort til å frelse» (Jes 59, 1).
En søndagsskolesang beskriver Jesu kjærlighet slik:
«Så høy, du kan ei gå over den,
så dyp, du kan ei gå under den,
så bred, du kan ei gå ut av den».
Jo, Guds armer er lange nok!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Arbeid overalt - begynn hjemme

En mann skal ha oppsøkt predikanten Charles Spurgeon for å be om råd. Han hadde et kall til å tjene Gud, sa han, men visste ikke hvor.

Spurgeon spurte hva mannen jobbet med? Han var lokomotivfører, sa han.
– Er fyrbøteren på lokomotivet Deres en kristen?
Nei, ikke det han visste.
– Da er det på lokomotivet De skal tjene Gud, svarte predikanten.

Da Jesus ga misjonsbefalingen, påla han disiplene å starte i eget nærområde, og så gå videre ut – «til jordens ender». Noen har kanskje tenkt at man skulle starte med «jordens ender».

I salmen «Der det nye livet lever» synger vi:
Den som er et lys i verden,
den som kalles jordens salt
og den som fisker mennesker
har arbeid overalt.
«Overalt» omfatter selvsagt «jordens ender» også, men det begynner ikke der.
Det begynner hjemme, på arbeidsplassen og i nabolaget.
Slik startet disiplene, og slik har det fortsatt i 2000 år.

Publisert som «Dagens amdakt» på KPK.

Om å vente

«Ventelister» og «ventelistegaranti» er ord vi kjenner fra den politiske debatten.

Er man på reisefot eller har en legeavtale, er «venterom» et kjent oppholdssted.
Noen ganger sitter man lenge der, andre ganger forholdsvis kortvarig.
Å vente på noe, kan oppleves ulikt.
Venter man på noe man gleder seg til, er det gjerne positivt, er det noe man gruer seg til, er det andre følelser i sving.
I Salmenes bok er det flere tekster om å vente: «Vær stille for Herren og vent på ham!» (37,7).
Litt annerledes, men samme tanke: «Sett ditt håp til Herren» (27,14).
I Salme 130, «en sang ved festreisene», gjentas dette flere ganger: «Jeg setter mitt håp til Herren, jeg lengter, jeg venter på hans ord. Min sjel venter på Herren» (vers 5 og 6).
Profeten Jesaja gir oss Guds ventelistegaranti, at «de som venter på Herren, får ny kraft» (40,31).
Det gjelder også ved starten på et nytt år

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.