Ludvig i Flåklypa avslutter alltid kveldsbønnen sin med dette: «…og Gud velsigne Vårherre».
Bønnen er mer bibelsk fundert enn man kanskje tror i utgangspunktet.
I de gammeltestamentlige krønikene kan vi lese: «I nærvær av hele forsamlingen velsignet David Herren og sa: Velsignet er du, Herre, vår far Israels Gud, fra evighet til evighet!» (1 Krøn 29,10).
Dette er ikke det eneste eksempelet på en slik bønn fra Davids side.
I Salme 103 heter det: «Velsign Herren, min sjel! Alt som i meg er, velsign hans hellige navn. Velsign Herren, min sjel! Glem ikke alt det gode han gjør» (vers 1-2).
I norske gudstjenester brukes både den aronittiske velsignelse og den apostoliske.
Men velsignelse er ikke en enveiskommunikasjon.
Vi mottar velsignelse, men vi kan også sende det videre til våre medmennesker, og også til ham som er velsignelsens kilde og opphav.
Så vi kan trøstig be med Ludvig: Gud velsigne Vårherre!
Publisert som «Dagens andakt» på KPK.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar