Framtidsperspektivet

Et kjært familiemedlem var gått bort, og de etterlatte ville gjerne at man i begravelsen skulle synge en sang avdøde var glad i. Omkvedet begynte slik: «Min framtid er i Herrens hender…».

Gir det mening å synge om framtiden i en begravelse?
For disse pårørende ga det mening.
Den som de tok avskjed med, og kanskje de selv også, hadde en tro på at det ikke var slutt med døden. Det er en framtid også.
Hebreerbrevets forfatter skriver at det er «fremdeles en sabbatshvile i vente for Guds folk» (4,9).

Sangen de etterlatte ønsket seg, er skrevet av to svenske frelsesoffiserer.
I første vers heter det «Min gårsdag er forbi», i det neste: «Jeg møter hver en dag med håpfullt hjerte» og det siste: «Fortrøstningsfullt jeg venter morgendagen».
Hvorfor?
Fordi fremtiden er i Guds hender!
Det er en påminning for gode dager, vanskelige dager og den dagen vi tar farvel.
Guds barn har alltid en framtid.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Sang og glede og livets slutt

Sangeren Rune Larsen forteller i boka Steg for steg fra 1984 om da en far ringte og ba ham synge i begravelsen til hans sju år gamle datter.

Hvilken sang han ville ha?
Jo, om han ikke kunne synge «Han er min sang og min glede», for den var datteren så glad i.
Rune Larsen forteller selv at han ble litt paff og innvendte at det var da ikke en sang for en begravelse – om sang og glede?
– Jo, svarte pappen, – For det er også en sang om å være i Jesu hender til livets slutt.
Larsen skriver at han lærte noe viktig av den pappaen: «Han hadde fortalt meg hva det kristne håpet egentlig handler om». Døden er beseiret! Jesus sprengte dødens lenker!
Kapitlet i boka der han forteller om dette, konkluderer da også med at det kanskje ikke er noe sted hvor sangen «Han er min sang og glede» passer så godt som i en begravelse, med sluttfanfaren: «Jesus, i dine hender jeg hviler til livets slutt».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Hjertespråket

Den lærde teologen og filosofen hadde hele sitt voksne liv stort sett både skrevet og snakket latin.

I historien er han kjent som Erasmus fra Rotterdam (1466–1536 - bildet).
Etter et liv med kamper og strider av ulikt slag, var han kommet dit at han var «mett av dage».
Noen få venner var samlet rundt dødsleiet hans. De kunne høre ham hviske noen ord på et språk han ikke hadde brukt siden han var barn: «Lieve God».
Det er hollandsk og betyr «Kjære Gud».
Det finnes flere fortellinger om mennesker som kan ha levd et langt liv med både skrift og tale i flere land.
Mot slutten av livet er det gjerne «hjertespråket» som krever sin rett, og det er det som melder seg. Noen ganger kan det være hjemlandets språk, andre ganger hjemtraktenes dialekt.
Noen ganger er det barndommens sanger og fortellinger som dukker opp; for eksempel sanger og fortellinger fra søndagsskolen eller fra bedehus og kirke, enkle, men sanne.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Etter boka

Det finnes situasjoner, både i arbeidslivet og organisasjonslivet, der man blir sterkt anbefalt å gjøre tingene «etter boka».

Det finnes både regler og prosedyrer for det meste, og ofte finnes de av en bestemt årsak: De er hensiktsmessige med tanke på å løse en betent eller vanskelig konflikt.
Johnny Cash hadde på sitt repertoar en sang som heter «Going by the book» – at det «går etter boka».
Bakgrunnen for at sangen ble skrevet, var den såkalte Gulfkrigen rundt 1990. Budskapet var at verdenssituasjonen utvikler seg mot slaget på Armageddon, som mange mener er forutsagt i Bibelen. Den utviklingen går «etter boka», synger Johnny Cash.
Noe annet som er «etter boka» er at den som ønsker å få det godt med Gud, kan finne svarene på dette og veien dit i den samme boka som sangen henviser til: Bibelen.
Paulus skrev: «Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst» (Rom 10,13).
Det er etter boka.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Tessa, tessa, tim, tim»

Som konfirmant lærte jeg en remse som skulle hjelpe til med å holde orden på Paulus-brevene i Det nye testamente.

Den begynte slik: «Rom, kol, kol, gal…». Mot slutten var det «tessa, tessa, tim, tim».
Det er 13 slike brev i alt, og de er en viktig del av Det nye testamente. De har stor betydning for kristen tro, forkynnelse og teologi.
Også i Det gamle testamente er det en del skrifter som liksom blir borte mellom Mosebøkene, Salmene og de tre «store» profetene.
Det finnes ingen remse for disse, som med en samlebetegnelse gjerne kalles «de 12 små profetene».
Den minste av dem – Obadja – utgjør ett kapittel med 21 vers.
Av de andre 11 er kanskje Jona den vi husker best, ikke på grunn av budskapet hans, men på grunn av hans opplevelse med den store fisken.
Det er mye spennende lesestoff i Det gamle testamente, men det er i det nye vi leser om Jesus.
Det er nok derfor vi kjenner det best.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Å vite hvor man skal

Det skal ha vært en kjent sak at den berømte vitenskapsmannen kunne være nokså distré.

At han ikke klarte å finne billetten sin da konduktøren på toget kom for å sjekke den, tok konduktøren derfor med stor ro.
– Det betyr ikke noe, herr professor, sa han. – Jeg vet hvem De er. De har helt sikkert betalt billetten Deres.
Men vitenskapsmannen ble ikke beroliget av de vennlige ordene.
– Jeg vet også hvem jeg er, sa han. – Men jeg er nødt til å ha billetten for å finne ut hvor det er jeg skal hen.
Problemstillingen «hvor skal jeg hen» er på mange måter et eksistensielt spørsmål.
I kristen sammenheng snakkes det gjerne om himmelen som målet for livets reise. I poesien kan man finne eksempler på tekster der det er reisen i seg selv som er målet; noe annet mål har man ikke.
Den distrè professoren hadde det.
Målet for reisen var trykket på billetten. Derfor var det så viktig å finne den.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Rydde i skapene

En medarbeider i en kristen organisasjon skulle pensjoneres.

I mange år hadde hun arbeidet med arvesaker i forbindelse med at mennesker hadde gitt gaver til organisasjonen i sitt testamente.
Da hun skulle intervjues i forbindelse med pensjoneringen, var ett av spørsmålene: – Hva har du lært av å arbeide med dette?
– Jeg har lært at det kan være nyttig å rydde i skapene av og til, sa hun.

Svaret kan tolkes både konkret og i overført betydning.
Skap kan være både en skattkiste og det stikk motsatte.
Det er kanskje ikke alt man vil, skal bli funnet etter at en er død, og det kan være saker og situasjoner man vil ha gjort opp og ordnet mens det er tid.
Mennesker man skulle ha snakket med, konflikter man skulle ha løst.
For noen handler det kanskje om det viktigste av alt: Å få sin sak med Gud i orden.
Om dette sier Guds ord: «Nå er den rette tid, nå er frelsens dag» (2 Kor 6,2).
Rydd skapet!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.