Gaver til alle behov?

Svigersønnen hadde snart bursdag, og hun visste ikke hva hun skulle gi ham.

En bekjent foreslo et gavekort. Men hva slags gavekort?
– Er han en blomstermann, bokmann eller duppedittmann?
Svigermor mente at duppedittmann var nok det som beskrev ham best og kjøpte et gavekort fra Clas Ohlson.
Kanskje er det fordi det har vært et antall fødselsdager i omgangskretsen i det siste, inkludert min egen, at dette minnet dukket opp forleden?
Vi kan lese mye om gaver i Bibelen.
Apostlene Jakob og Paulus skriver om dette.
Paulus er opptatt av at det er mange ulike gaver, men han som gir gavene er den samme. Det er også mange ulike tjenester, men han som gir oppdraget er den samme (se 1 Kor 12).
Verken gaver eller tjenester blir gitt på slump.
Han som gir gaver og oppgaver, vet hva hver enkelt av oss er best på.
Han vet best hvem av oss som trenger en bokgave, en blomstergave eller en duppedittgave.

Publisert som «Dagens andakt» KPK

«Ordet på bordet»

I en menighet jeg besøkte, så jeg at ett av arrangementene de innbyr til ble kalt «Ordet på bordet».

Det skulle signalisere at dette var en innbydelse til en stund med kombinert bibelstudium og matservering.
Jeg likte betegnelsen umiddelbart: «Ordet på bordet».
Man kan finne flere bibelsteder som spiller på koblingen mellom mat og bibelkunnskap.
Jesus sa om seg selv at han er «livets brød».
Paulus bebreidet de kristne i Korint at de fremdeles bare kunne få melk, for «fast føde» tålte de ikke ennå (1 Kor 3).
Forfatteren av Hebreerbrevet er inne på det samme i kapittel 5.
Det kan være flere grunner til at man ikke kan spise hva som helst, enten det er fordi en rett er for kraftig eller fordi den ikke gir nok næring. Da er det godt å kunne stole på at «Ordet på bordet» omfatter både et sunt og variert kosthold, og at det – rett forstått – er tilpasset den enkelte.
«Ordet på bordet» – det er servert!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«La oss være stille»

Ett av leddene i gudstjenester i Den norske kirke innledes med ordene «La oss være stille».

Da skal – eller i hvert fall kan – hver enkelt troende legge fram for Herren det han eller hun har på hjertet.
Det kan være smått og stort; det kan være verdenssituasjonen eller det kan være ting i den enkeltes hjem eller dagligliv.
Stillhet er ofte undervurdert, både i det daglige livet og i gudstjenestelivet.
Og på samme måte som stillhet kan være undervurdert, kan ordene være overvurdert.
Paulus skriver til de kristne i Roma at «Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes i ord» (1,26).
Joda, det finnes stillhet som kan oppleves trykkende, men det finnes også ord som kan oppleves støyende.
Og skal man være helt ærlig: Det er vel ikke for mye stillhet, verken rundt oss eller når vi er samlet.
Så det er både en god og sunn oppfordring i dette: La oss være stille!

Publisert som «Dagens andakte» på KPK.

Bønn er bønn

De to små guttene kom hjem etter det de selv hadde følt var en litt skummel opplevelse.

En hund de ikke kjente, hadde streifet omkring, og de hadde gjemt seg.
Og dessuten hadde de bedt.
– Hva bad dere da, ville de voksne vite.
Den ene hadde bedt «Å, du som metter liten fugl», mens den andre hadde bedt «Kjære Gud fader i himmelens slott».
Det er en søt liten fortelling, men den berører noe viktig: Bønn er bønn!
Jeg tror ikke Gud er så opptatt av om bønnene som bes, er «vakre» eller «riktige».
Jeg tror at for ham er det slik at bønn er bønn.
Det mest konkrete rådet Jesus gir når det gjelder våre bønner, er at vi ikke skal «ramse opp ord slik de gjør blant folkeslagene; de tror de blir bønnhørt ved å bruke mange ord», som han sier, før han legger til: «For dere har en Far som vet hva dere trenger, før dere ber ham om det» (Matt 6,7–8).
Bønn er bønn. Gud ser behovet bedre enn vi selv!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

God eller fullkommen gave?

Når apostelen Jakob i sitt brev beskriver Guds gaver, gjør han en interessant presisering.

Han skriver at «all god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra» (1,17).
Han ikke bare forsterker ett adjektiv – god – men føyer til enda et adjektiv: fullkommen.

For de fleste av oss er det lett å se at det kan være nyanser mellom en god gave og en fullkommen gave, mellom en god dag og en fullkommen dag, mellom et godt dikt og et fullkomment dikt.
Men i kristen sammenheng er det vel uvant å skille mellom «fullkommen» og «bare» god?
En måte å forstå dette på, kan være at den gode gaven, Guds nåde og tilgivelse, er noe vi har del i allerede i dette liv, mens den fullkomne gaven er det som venter oss i himmelen.
Den gode gaven har vi mottatt da vi ble født på ny ved tro, den fullkomne gaven er den vi ennå har til gode, da vi skal bli ham like, som apostelen Johannes formulerer det (1 Joh 3,2).

Publisert som «Dagens andakt» i KPK.

Englevakt eller griseflaks?

En ung mann hadde hatt et uhell med bilen sin.

Den hadde snurret rundt og endt på taket.
Det kunne gått ille, men han klarte å krabbe uskadet ut av bilen.
Begge lokalavisene på stedet intervjuet ham om hendelsen.
Til den ene sa han at han hadde hatt griseflaks, til den andre at han hadde hatt englevakt.
Kanskje lå det ikke noen bevisste refleksjoner bak ordvalget?
«Englevakt» og «griseflaks» var to synonyme begreper som han brukte litt om hverandre.
Som kristne kan vi tro på englevakt, selv om vi samtidig må erkjenne at det ikke alltid er slik at englevakten er på jobb.
Et av troens store paradokser er nettopp det at Gud ikke alltid svarer på våre bønner slik vi håper eller tror han vil.
Betyr det at han ikke svarer? Eller at han ikke hører?
Her er den troendes spørsmålstegn minst like store som alle andres.
De blir nok ikke mindre selv om man erstatter englevakt med griseflaks.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Luthers kloke kone

Kirkereformatoren Martin Luther skal ha vært et følelsesmenneske som både kunne være høyt oppe og langt nede.

Hans kone Katharina (bildet) skal ha vært den stabiliserende faktor i livet hans.
Det som hadde begynt som et fornuftsekteskap, ble et forhold som varte i 20 år og genererte mye varme og mange barn.
Periodene der Luther var langt nede, kunne være langvarige.
Fra en av dem fortelles det at Katharina en dag dukket opp ved frokosten i sørgeklær.
Ektemannen ble forskrekket og spurte hvem som var død.
– Gud, svarte Katharina.
– Sånt må du ikke si! Gud er ikke død, sa ektemannen strengt.
– Men hvorfor ter du deg som om han var død, da? ville Katharina vite.
Og ifølge anekdoten, for det er vel helst en anekdote det er snakk om, skal svaret ha fått Martin Luther til å våkne opp og ta seg sammen.
Kanskje var det da han tenkte at selv om jeg tror Jesus kommer igjen i morgen, vil jeg plante et tre i dag?

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Hjertespråket

Da min far lå på det siste, var han i perioder helt andre steder enn i sykehussenga.

Mens han lå slik, hendte det at han snakket indonesisk.
Det var et språk han hadde lært seg sent i livet, i forbindelse med noen år som misjonær i dette store øyriket.
I andre perioder, når han snakket norsk, brukte han sin barndoms dialekt fra Sunnfjord; et målføre han hadde brukt på mange tiår.
Kanskje er det hjertespråket som dukker opp i slike faser?
Det kan være barndommens språk eller et språk som av en eller annen grunn er blitt kjært og betydningsfullt for en?
Språket er en viktig identifikasjonsfaktor for de fleste av oss.
Mange kan ha blitt flinke til å snakke språket som de rundt en snakker, men det er ikke nødvendigvis hjertespråket.
På den første pinsedagen var dette noe av det som forundret folkemengden: «(…) vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne tungemål» (Apg 2,11).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Trekke velsignelsen tilbake?

Fra tid til annen kan man se at vigslede bygg – kirker, bedehus – blir lagt ut for salg.

Det er ikke lenger driftsgrunnlag for den aktuelle menigheten eller virksomheten.
Noen ganger er det andre kristne aktiviteter som overtar bygget.
Sandvika kirke utenfor Oslo ble pinsekirke på 1980-tallet, bedehuset i Risør ble Frelsesarmé-lokale i 2014.
Nylig fikk en katolsk menighet overta en luthersk kirke i Oslo.
Andre kirkebygg blir overtatt av helt sekulære interesser.
I noen sammenhenger finnes det en liturgi for å «avvigsle» bygget når det ikke lenger skal brukes til gudstjenester og møter.
Det får meg til å undres: Kan man trekke en velsignelse tilbake?
Kan den gjøres ugyldig?
Og hvem er det som i tilfelle har mandat til å erklære velsignelsen ugyldig?
Det er Gud som er velsignelsens kilde; ikke vi.
I denne andakten får du ikke noe svar på dette – bare utfordringen som ligger i spørsmålet.

Publisert som «Dagens andakt» i KPK.
Bildet viser Frelsesarmeens lokale på Maura i Nannestad, som var gudshus fra 1909 til 2009.

Manna

«Manna i ørkenen» og «manna fra himmelen» er uttrykk som oppfattes som ordtak i dagligtalen.

Men de har, som så mange ordtak, bibelsk opprinnelse.
Den finner vi i fortellingen om Israels vandring fra Egypt og til Kanaan.
I 2. Mosebok 16 leser vi hvordan Gud sørget for at det hver morgen lå et lag på bakken som kunne samles opp og som man laget mat av.
I overført betydning brukes «manna» ofte om gaver eller hendelser som kommer uventet og som løser et problem for den som opplever det.
I den bibelske fortellingen skulle man bare samle akkurat så mye manna som man trengte den aktuelle dagen.
Et «dag for dag»-kosthold, men samtidig var man trygge på at det alltid var tilstrekkelig.
Herren sørget alltid for at de fikk det de trengte.
I salmen «Blott en dag» møter vi den samme tanken, som når Lina Sandell henviser til løftet som står i 5. Mosebok 33,25: «Som dine dager er, skal din styrke være».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Påminningens velsignelse

Det kristne ekteparet hadde en lang liste med mennesker som de bad for hver eneste dag.

Det var selvsagt barn og barnebarn, annen nær familie, slektninger, venner, kolleger og naboer.
En som hadde vært til stede ved ekteparets morgenbønn, spurte dem etterpå: – Hvorfor må dere nevne alle disse navnene hver dag? Gud husker dem sikkert, uansett.
Det måtte de gi vedkommende rett i, men, som de påpekte: – Gud husker dem sikkert, men vi trenger også å bli minnet om dem.

Det er mange måter å ordne sine bønner på.
Noen skriver lister med navn og temaer og tar med et stikkord når det gjelder hva bønnebehovet er.
Andre stoler mer på hukommelsen, og noen av oss stoler kanskje mest på Guds hukommelse, og legger både personer og behov fram nesten som en pakke.
Jesus ga ikke så mange konkrete anvisninger for vårt bønneliv.
Det eneste var kanskje dette: At det ikke er nødvendig å bruke så mange ord.
Et «Kjære Jesus!» når langt.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Han kjenner oss fullt ut

En prest ble engang spurt om han trodde han noen gang hadde skuffet Gud.

Det måtte presten medgi at han var nokså sikker på at han hadde gjort.
– Nei, svarte den andre. – Du kan ikke skuffe Gud, for han kjenner deg fullt ut!
Svaret er interessant, men også krevende, sett fra
et sjelesørgerisk perspektiv.
Dette med å «kjenne hverandre fullt ut» kan det sies mye om, enten man er og har en ektefelle, eller det er snakk om forholdet mellom barn og foreldre.
Guds kjennskap til den enkelte av oss befinner seg uansett i en helt annen liga.
Paulus så fram til den dagen da «jeg skal erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut» (1 Kor 13,12).
Kan vi skuffe Gud?
Jeg tror ikke jeg våger å svare kategorisk på det spørsmålet, men det jeg vet, og som jeg ikke behøver å lure på, er at Gud kjenner meg fullt ut, med feil og nederlag, men også med ønsket om å leve et liv til Guds ære og velbehag.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Å tjene noen

«Frelst for å tjene» (Saved to serve) er et slagord Frelsesarmeen har brukt i ulike sammenhenger.

Paulus skrev det samme til de kristne i Efesos – se Efeserne 2,10.
At det er viktigere å tjene noen enn å bli betjent selv, er derfor en gammel, kristen erkjennelse.
Bob Dylan synger om det samme i visa «Gotta serve somebody». Den tok han med på albumet «Slow train coming», som regnes som den første kristne LP-en hans.
I teksten heter det at du kan være ambassadør for ditt land eller drive med helt andre ting, men du må tjene noen.
Det kan være Gud eller det kan være djevelen, men du står i noens tjeneste uansett.
Det kan høres ut som litt av en skvis, og denne sangen alene løser ikke den skvisen.
Men man kan velge å lytte til høvdingen Josva fra Det gamle testamente.
Han sa det slik: «Velg i dag hvem dere vil tjene. Jeg og mitt hus, vi vil tjene Herren» (Josva 24,15).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Signert utgave

«Signert bibel» sto det i en annonse på nettet.

Det annonsen ikke sa noe om, var hvem som hadde signert denne utgaven av Bibelen.
Når en bok er signert, er det jo gjerne forfatteren som har signert den.
Som kristne tror vi at Bibelen er inspirert av Guds hellige ånd, men hans signatur viser seg ikke i form av skrift.
Paulus skriver til oss kristne: «For dere viser at dere er Kristi brev, blitt til ved vår tjeneste. Det er ikke skrevet med blekk, men med den levende Guds Ånd, ikke på steintavler, men i hjerter, på tavler av kjøtt og blod» (2 Kor 3,3).
Men heller ikke det er svaret på den undringen som annonsen på nettet har trigget.
I diktet «Norsk freske» konkluderer Gunnar Reiss-Andersen med at den norske naturen er «et gammelt mesterverk signert Gud».
Kanskje er det slik vi kommer nærmest svaret på undringen.
Det er skaperverket som er Guds signatur, sammen med frelsesverket.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK