Framtidsperspektivet

Et kjært familiemedlem var gått bort, og de etterlatte ville gjerne at man i begravelsen skulle synge en sang avdøde var glad i. Omkvedet begynte slik: «Min framtid er i Herrens hender…».

Gir det mening å synge om framtiden i en begravelse?
For disse pårørende ga det mening.
Den som de tok avskjed med, og kanskje de selv også, hadde en tro på at det ikke var slutt med døden. Det er en framtid også.
Hebreerbrevets forfatter skriver at det er «fremdeles en sabbatshvile i vente for Guds folk» (4,9).

Sangen de etterlatte ønsket seg, er skrevet av to svenske frelsesoffiserer.
I første vers heter det «Min gårsdag er forbi», i det neste: «Jeg møter hver en dag med håpfullt hjerte» og det siste: «Fortrøstningsfullt jeg venter morgendagen».
Hvorfor?
Fordi fremtiden er i Guds hender!
Det er en påminning for gode dager, vanskelige dager og den dagen vi tar farvel.
Guds barn har alltid en framtid.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Sang og glede og livets slutt

Sangeren Rune Larsen forteller i boka Steg for steg fra 1984 om da en far ringte og ba ham synge i begravelsen til hans sju år gamle datter.

Hvilken sang han ville ha?
Jo, om han ikke kunne synge «Han er min sang og min glede», for den var datteren så glad i.
Rune Larsen forteller selv at han ble litt paff og innvendte at det var da ikke en sang for en begravelse – om sang og glede?
– Jo, svarte pappen, – For det er også en sang om å være i Jesu hender til livets slutt.
Larsen skriver at han lærte noe viktig av den pappaen: «Han hadde fortalt meg hva det kristne håpet egentlig handler om». Døden er beseiret! Jesus sprengte dødens lenker!
Kapitlet i boka der han forteller om dette, konkluderer da også med at det kanskje ikke er noe sted hvor sangen «Han er min sang og glede» passer så godt som i en begravelse, med sluttfanfaren: «Jesus, i dine hender jeg hviler til livets slutt».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Hjertespråket

Den lærde teologen og filosofen hadde hele sitt voksne liv stort sett både skrevet og snakket latin.

I historien er han kjent som Erasmus fra Rotterdam (1466–1536 - bildet).
Etter et liv med kamper og strider av ulikt slag, var han kommet dit at han var «mett av dage».
Noen få venner var samlet rundt dødsleiet hans. De kunne høre ham hviske noen ord på et språk han ikke hadde brukt siden han var barn: «Lieve God».
Det er hollandsk og betyr «Kjære Gud».
Det finnes flere fortellinger om mennesker som kan ha levd et langt liv med både skrift og tale i flere land.
Mot slutten av livet er det gjerne «hjertespråket» som krever sin rett, og det er det som melder seg. Noen ganger kan det være hjemlandets språk, andre ganger hjemtraktenes dialekt.
Noen ganger er det barndommens sanger og fortellinger som dukker opp; for eksempel sanger og fortellinger fra søndagsskolen eller fra bedehus og kirke, enkle, men sanne.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Etter boka

Det finnes situasjoner, både i arbeidslivet og organisasjonslivet, der man blir sterkt anbefalt å gjøre tingene «etter boka».

Det finnes både regler og prosedyrer for det meste, og ofte finnes de av en bestemt årsak: De er hensiktsmessige med tanke på å løse en betent eller vanskelig konflikt.
Johnny Cash hadde på sitt repertoar en sang som heter «Going by the book» – at det «går etter boka».
Bakgrunnen for at sangen ble skrevet, var den såkalte Gulfkrigen rundt 1990. Budskapet var at verdenssituasjonen utvikler seg mot slaget på Armageddon, som mange mener er forutsagt i Bibelen. Den utviklingen går «etter boka», synger Johnny Cash.
Noe annet som er «etter boka» er at den som ønsker å få det godt med Gud, kan finne svarene på dette og veien dit i den samme boka som sangen henviser til: Bibelen.
Paulus skrev: «Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst» (Rom 10,13).
Det er etter boka.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Tessa, tessa, tim, tim»

Som konfirmant lærte jeg en remse som skulle hjelpe til med å holde orden på Paulus-brevene i Det nye testamente.

Den begynte slik: «Rom, kol, kol, gal…». Mot slutten var det «tessa, tessa, tim, tim».
Det er 13 slike brev i alt, og de er en viktig del av Det nye testamente. De har stor betydning for kristen tro, forkynnelse og teologi.
Også i Det gamle testamente er det en del skrifter som liksom blir borte mellom Mosebøkene, Salmene og de tre «store» profetene.
Det finnes ingen remse for disse, som med en samlebetegnelse gjerne kalles «de 12 små profetene».
Den minste av dem – Obadja – utgjør ett kapittel med 21 vers.
Av de andre 11 er kanskje Jona den vi husker best, ikke på grunn av budskapet hans, men på grunn av hans opplevelse med den store fisken.
Det er mye spennende lesestoff i Det gamle testamente, men det er i det nye vi leser om Jesus.
Det er nok derfor vi kjenner det best.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Å vite hvor man skal

Det skal ha vært en kjent sak at den berømte vitenskapsmannen kunne være nokså distré.

At han ikke klarte å finne billetten sin da konduktøren på toget kom for å sjekke den, tok konduktøren derfor med stor ro.
– Det betyr ikke noe, herr professor, sa han. – Jeg vet hvem De er. De har helt sikkert betalt billetten Deres.
Men vitenskapsmannen ble ikke beroliget av de vennlige ordene.
– Jeg vet også hvem jeg er, sa han. – Men jeg er nødt til å ha billetten for å finne ut hvor det er jeg skal hen.
Problemstillingen «hvor skal jeg hen» er på mange måter et eksistensielt spørsmål.
I kristen sammenheng snakkes det gjerne om himmelen som målet for livets reise. I poesien kan man finne eksempler på tekster der det er reisen i seg selv som er målet; noe annet mål har man ikke.
Den distrè professoren hadde det.
Målet for reisen var trykket på billetten. Derfor var det så viktig å finne den.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Rydde i skapene

En medarbeider i en kristen organisasjon skulle pensjoneres.

I mange år hadde hun arbeidet med arvesaker i forbindelse med at mennesker hadde gitt gaver til organisasjonen i sitt testamente.
Da hun skulle intervjues i forbindelse med pensjoneringen, var ett av spørsmålene: – Hva har du lært av å arbeide med dette?
– Jeg har lært at det kan være nyttig å rydde i skapene av og til, sa hun.

Svaret kan tolkes både konkret og i overført betydning.
Skap kan være både en skattkiste og det stikk motsatte.
Det er kanskje ikke alt man vil, skal bli funnet etter at en er død, og det kan være saker og situasjoner man vil ha gjort opp og ordnet mens det er tid.
Mennesker man skulle ha snakket med, konflikter man skulle ha løst.
For noen handler det kanskje om det viktigste av alt: Å få sin sak med Gud i orden.
Om dette sier Guds ord: «Nå er den rette tid, nå er frelsens dag» (2 Kor 6,2).
Rydd skapet!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Bibelens blanke ark

I mange år var det slik at det sto et blankt ark mellom Det gamle og Det nye testamente i de fleste bibelutgaver.

Det har man stort sett sluttet med, men forleden dag oppdaget jeg at i en av biblene jeg har, var det en god del blanke ark mot slutten av boka.
Det var ark som nesten ropte etter å bli skrevet på.
Jeg har sett gamle bibler der de blanke arkene både foran og bak i boka var blitt brukt til å skrive opp fødselsdager, dåpsdager, bryllupsdager og kanskje også dødsdager for familiemedlemmer.
En gammel bibel kan være rene slektskrøniken.
Det finnes «blanke ark» i Bibelen i den forstand at det er ting den ikke forteller, eller i den forstand at den forteller ting vi ikke verken kan forstå eller skal forstå.
Troens verden er ikke fremmed for den prøysenske tanke om «blanke ark og fargestifter til».
Henrik Ibsen skrev: «Ett er målet: Det å blive Tavler hvorpå Gud kan skrive».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«En reise»

Uttrykket «en reise» er blitt en del av språket som brukes om mange forskjellige ting: En prosess, en utvikling, en personlig erfaring, et forhold.

Alt blir «en reise», til irritasjon for noen av oss som tenker at språket skal bestå av noe annet enn klisjeer.
Det er ingen mangel på reise-metaforer også i den kristne kulturen og det kristne språket.
En av verdenslitteraturens klassikere er boka «Pilgrims vandring» fra 1600-tallet, skrevet av John Bunyan.
Fra søndagsskolen kjenner vi verset «Min båt er så liten» og i møter og gudstjenester synger vi både om at «Jeg er en seiler på livets hav» og «Jeg har vandret med Jesus».
I Bibelen leser vi både om Noa og Henok at de var menn som «vandret med Gud».
En reise er noe mer enn en tur.
En reise bør planlegges.
En reise har et mål.
Har man et godt utgangspunkt og mål, blir både livet og troen «en spennende reise».
Det er manges erfaring.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Hundrewattspæra

Min far var i utgangspunktet utdannet skredder.

Selv om det ikke var så mange år han praktiserte i yrket, hang svennebrevet hans i ramme på veggen i alle år.
Og mens de tre barna hans vokste opp, var det ikke få plagg han enten sydde eller fikset på.
Ett av hjelpemidlene han brukte, var en lampe med en spesielt sterk lyspære: Den var på 100 watt. Søm kan iblant kreve godt lys.
Jeg har tenkt litt på den lyspæra i det siste.
Det var ikke en pære man satte seg ved for å lese. Til det var lyset for sterkt.
Det samme gjaldt med tanke på å lyse opp et rom.
Det sterke lyset var egentlig bare til én ting: Når det skulle arbeides med fin søm.
I Salme 119 beskrives Herrens ord som «en lykt for min fot og et lys for min sti».
Man trenger vanligvis ikke en sterk lyskaster når man skal finne fram langs en vei eller i et terreng.
Men noen ganger trenger man det.
Noen ganger trenger man en hundrewattspære.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Nye knær

En i min menighet har nylig gjennomgått en operasjon der hun fikk nye knær.

Et yrkesliv med mye tråkking hadde krevd sitt.
Når bare opptreningen har gjort sitt, vil hun få en helt annen bevegelighet i de viktige leddene som var i ferd med å stivne og svikte.
Kanskje var det fordi dette ble fortalt under en gudstjeneste at tanken slo meg: Det kan være godt å få «nye knær» også i kristenlivet sitt.
Jeg har selv vært der hvor det å bøye kne rent fysisk ble en vanskelig øvelse etter en ulykke.
God hjelp fra fagfolk løsnet dem.
Også om troens knær er blitt stive, er det hjelp å få.
Det kan skje gjennom samtaler, eller gjennom bibellesning, bønn og forbønn.
Paulus skrev: «I Jesu navn skal derfor hvert kne bøye seg, i himmelen, på jorden og under jorden» (Fil 2, 10).
Og salmisten sier: «Kom, vi vil bøye oss og tilbe, bøye kne for Herren, vår skaper» (Sal 95,6)!
Stive knær kan bli myke; gamle knær blir nye!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Streke under - streke over

En liten gutt hadde tilfeldigvis sett en bibel som en pastor hadde lagt fra seg.

Da han hadde bladd litt i den, ble han svært forskrekket, og sa til moren sin etterpå: – Mamma, han hadde strøket over nesten alt som sto i Bibelen.
Det pastoren hadde gjort, var selvfølgelig å streke under bibelvers som hadde velsignet eller inspirert ham; det er en vane mange kristne har ennå eller har hatt tidligere.
Å understreke noe betyr at man synes en tekst eller et poeng er viktig.
Det er ikke bare i bibler slike understrekninger gjøres.
Det er også de som ikke bare vil streke under, men stryke over tekster i Bibelen.
Martin Luther mente for eksempel at Jakobs brev ikke burde stå i der. Andre har gått mer drastisk til verks.
Jeg er nok også blant dem som mener at ikke alt som står i Bibelen, er like viktig.
Det viktigste er det den sier om Guds nåde og frelse.
Det streker jeg gjerne under.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.