Den gamle mannen i templet

Tekstbetraktning for romjulssøndag, 30. desember 2024

I Jerusalem bodde det en mann som het Simeon. Han var rettskaffen og gudfryktig og ventet på Israels trøst. Den hellige ånd var over ham, og Ånden hadde latt ham få vite at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens salvede. Nå kom han til tempelet, ledet av Ånden.
Og da Jesu foreldre kom med barnet for å gjøre med ham som skikken var etter loven, tok Simeon barnet opp i armene sine. Han lovpriste Gud og sa: «Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har lovet. For mine øyne har sett din frelse, som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk, et lys til åpenbaring for hedningene og ditt folk Israel til ære.» Hans far og mor undret seg over det som ble sagt om ham. Og Simeon velsignet dem og sa til hans mor Maria: «Se, han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt – ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd. Slik skal de tankene mange bærer i hjertet, komme for dagen» (Luk 2, 25 . 35).

Jødefolket hadde i flere hundre år ventet på at Messias skulle komme.
Forventningsnivået hadde variert, og på den tiden da Jesus ble født, var ikke forventningene så veldig store.
Men noen ventet.
Man har i ettertid gitt dem betegnelsen «de stille i landet».
Vi vet ikke hvem de var eller hvor mange de var, men det er vel naturlig å tenke at Josef og Maria hørte til denne gruppen, sammen med de to som kom til templet samme dag som Jesu foreldre «kom med barnet for å gjøre med ham som skikken var etter loven».
Det var en mann og en kvinne: Anna Fanuelsdatter og han vi ofte kaller «gamle Simeon».
At han var gammel, er noe vi har sluttet oss til ut fra teksten, uten at det står direkte.
Om Anna leser vi at hun var 84 år og at hun «alltid» var i templet.
Om Simeon leser vi at han kom denne dagen fordi Ånden hadde ledet ham til det.
De kom, og de fikk se barnet, moren og faren.

Det er alltid et gripende syn når en gammel mann eller kvinne tar et barn i armene sine.
Det kan være en bestefar eller oldefar; en som stort sett har sin levetid bak seg, og som så står der med framtiden i armene. Noen dager gammelt, noen uker eller måneder.
Man blir både poetisk og sentimental i et slikt øyeblikk. Som farfar til åtte vet jeg noe om det.
Simeon ventet på Israels trøst, leser vi, men da han sto med barnet i armene forsto at dette var mer enn det: Barnet var ikke bare Israels trøst, men «et lys til åpenbaring for hedningene og ditt folk Israel til ære». Verdens frelser var født. Det forsto gamle Simeon, han hadde sett ham, og han visste at nå kunne han «fare herfra i fred».
Lyrikeren og forkynneren Edin Holme skrev: «Den som han har sett kan intet friste, ringe synes alt han ser …».

Publisert på KPK i 2018.