Tro og tanke

...wi¨ll always love you

2012-02-15T03:09:00.002-08:00

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Det er den første meldingen i nyhetssendingen søndag morgen: Artisten Witney Houston er funnet død på et hotellrom, 48 år gammel. Nesten automatisk går jeg inn på youtube og finner fram «I'll always love you». Jeg spiller den av og kjenner at tårene presser på. Jeg legger ut en link og en melding på min facebookside. I løpet av kort tid har en lang rekke av mine facebookvenner klikket «liker» på meldingen.

Ikke bare hadde hun en praktfull stemme. Hun var også vakker. Hun var et ikon. Mange forbinder henne med Kevin Kostners film «Bodyguard», der de to spilte hovedrollene. Det var i denne filmen hun sang det som for mitt vedkommende er Witney Houston: «I'll always love you». Senere tok livet hennes vendinger ingen unner noen: Et turbulent ekteskap med en voldelig mann. Stoffproblemer. Konflikter angående omsorgen for hennes barn. Konserter som dels var totalt mislykket, dels ble avlyst. Konserter der publikum reiste seg og gikk, og ble skjelt ut av verdensstjernen på podiet.
Natt til søndag ble hun funnet død på sitt rom på Beverly Hilton Hotell i Los Angeles, der hun var for å delta i Grammy-showet neste dag. Noen detaljer er blitt kjent. Hun ble funnet i badekaret, men politiet har ikke grunn til å tro at det ligger noe kriminelt bak dødsfallet, heter det i meldingene. Overdose? Illebefinnende?
Med sine 48 år går hun inn i en lang, tragisk rekke av artister som har dødd i forholdsvis ung alder, og som har slitt med rus og andre problemer i kjølvannet av berømmelse og et krevende liv. En Jimi Hendrix (25), en Hank Williams (29) eller en Elvis Presley (42).
Witney Houston kom fra en familie med mange kjente musikere. Moren Cissy Houston var en kjent gospel- og soulsanger. Dionne Warwick var hennes tante. Aretha Franklin var hennes gudmor. Som nesten alle afroamerikanske sangere, hadde hun sin bakgrunn i gospelmusikken. Men i motsetning til både moren og gudmoren, hadde ikke gospelmusikken noen sentral plass i repertoaret hennes. Men noen slike sanger har hun framført og spilt inn. Gospelsangen ”Jesus loves me, this I know” var en av disse.
Kvelden før hun døde var dette en av sangene hun framførte på scenen True Hollywood. Noen av oss tenker at det var en sirkel som ble sluttet på den måten.

Publisert i Klassekampen onsdag 15. februar 2012

Hevnens Gud?

2012-01-23T02:00:00.000-08:00

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter, tidligere offiser i Frelsesarmeen

I kjølvannet av tragedier og store ulykker, dukker det altfor ofte personer som prøver å plassere ansvaret for det som har skjedd på Gud, og definerer dette som «Guds straff» eller «en advarsel fra Gud».

Etter tsunamien i Asia julehelgen i 2004 presterte en norsk «TV-predikant» å si at Gud måtte jo straffe dette området for all den umoralen som fantes der (les: sex-turisme fra vesten). Etter Åsta-ulykken og Sleipner-forliset vinteren 1999/2000 var det de som hevdet at to så store ulykker på kort tid var nok ikke uten sammenheng med at Ludvig Nessa satt i fengsel på den tiden. Og Alexander Kielland-forliset i Nordsjøen på 1980-tallet hadde sammenheng med at Norge hadde nektet å selge olje til Israel.
Under et møte i Sarpsborg nylig føyde Per Haakonsen, frilansforfatter og foredragsholder, et nytt punkt til denne lista: Ifølge referat i Sarpsborg Arbeiderblad antydet han at det som skjedde på Utøya kan ha vært «en advarsel fra Gud».
Jeg har levd lenge nok og deltatt i mange nok samtaler med mennesker som har møtt det ubegripelige og smertefulle til både å vite og forstå at det er begivenheter i livet der både troen og tanken stanser opp. Men jeg kommer ikke til rette med det ved å dytte ansvaret over på Gud. Det meningsløse får ikke mening ved at Gud framstilles som en trigger-happy hevnmaniker som vil «advare» ved å utslette ti-talls, hundretalls eller tusentalls mennesker som alle har det til felles at de er skapt i hans bilde. Det er derfor nokså maktpåliggende for meg å slå fast: Slik er ikke Gud!
Når tragedier skjer, enten den rammer millioner eller «bare» én, er Gud til stede. Når noen gråter, enten de er millioner eller «bare» én, gråter Gud med dem. Som speider og speiderleder gjennom mange år har jeg sittet rundt utallige leirbål og sunget leirbålssalmen framfor noen: Kumbayah. Ett av versene lyder slik i norsk utgave: «Noen gråter, Gud – vær dem nær.»
Bildet av en Gud som gråter, en Gud som trøster og en Gud som er til stede i menneskenes sorg og smerte gir et langt sannere bilde av både hvem han og hvordan han er, enn bildet av en som har kledd seg ut som politimann og går rundt og skyter vilt på unge mennesker som har engasjert seg i det samfunnet de er en del av.

Sendt Sarpsborg Arbeiderblad mandag 23. januar 2012

Barnetro og skapelse

2012-01-22T02:46:00.000-08:00

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Vi hadde vært studenter i faget ”kristendomskunnskap” like lenge, men var på forskjellige steder i livet. Han var ennå ung og forholdsvis nyfrelst. Jeg var eldre både i livet og troen. Noe plaget ham tydeligvis, der vi satt i kantina på MF.

– Visste du at det er to skapelsesberetninger i første mosebok? spurte han brått. Den kunne jeg svare bekreftende på. Det hadde jeg visst noen år. –Hvem av dem tror du på? var det neste spørsmålet; litt skarpt og utfordrende i tonen. Jeg tror jeg svarte noe sånt som at jeg trodde på dem begge. Det gjør jeg fremdeles.

Denne mer enn 20 år gamle opplevelsen dukket opp igjen i tanken da jeg leste intervjuet med Benedicte Adrian i Vårt Land 21. januar. Her sier hun at hun ”sliter litt med barnetroen”, og nevner som eksempel ”at jorda ble skapt på sju dager blir veldig rart for meg”.
Det blir rart for meg også. Så når hun føyer til at ”med Jesus og den kristne etikken blir det noe helt annet”, puster jeg litt lettet.

Jeg vet ikke helt når det gikk opp for meg at det ikke var noen forutsetning for å kunne kalle meg en kristen at jeg måtte ta teksten i 1 Mos 1 helt bokstavelig. Å oppdage at det er en skapelsesberetning til i 1 Mos 2 var derfor interessant, men det betydde ingenting for det jeg mente (og mener!) er kjernen i begge disse: At det står en skapende intelligens bak tilværelsen. Alternativet til denne kreative intelligensen var – slik man i hvert fall fikk det framstilt – det kreative kaos. Hva som krever mest ”tro” av henholdsvis en skapende Gud og ”The Big Bang” får være opp til hver enkelt. Selv har jeg aldri sett at troen på ”The Big Bang” gir noe bedre svar på de spørsmålene som troen på en skapende Gud også reiser. Det blir tro mot tro. Derfor kjenner jeg meg godt igjen i det Einar Skjæraasen skrev om dette:

Og itte kan je lover,
og itte vet je bud
for alt som gror og yrer,
syg saft og fanger skrud.
Je bare lever i det
og kjem på namnet Gud.

Benedicte Adrian brukte ordet ”barnetro” om dette. Svært mange forbinder ordet med en sang framført av den litt sprukne stemmen til en eldre, svensk dame, eventuelt av frelsessoldater på et gatehjørne. Den sangen beskriver barnetroen som en bro til himmelen. Innholdet i barnetroen beskrives slik: ”Gud som har oss små så kjær, se til meg som liten er”.
Gud skal få ha sine arbeidstegninger i fred for meg. Barnetroen, akkurat som voksentroen, har et helt annet fokus.

Publisert på Vårt Lands verdidebatt.no søndag 22. januar 2012

Gud og keiseren

2012-01-16T01:21:00.000-08:00

«Det er viktigere at keiseren er en god keiser enn at han er en god kristen.»

Omtrent slik skal han ha formulert seg, den tyske opprøreren som har gitt navn til den norske statskirken, nemlig Martin Luther. Utsagnet er bare en logisk konsekvens av hva selve grunnleggeren av den kristne kirke, Jesus fra Nasaret, sa: «Så gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud» (Matt 22, 21).
Nå har Franklin Graham (bildet), sønn av den kjente predikanten Billy Graham, sagt noe av det samme. I kakofonien av republikanske presidentkandidater foran valget i 2012 er Mitt Romney den som har vært med lengst og han har hatt en forholdsvis jevn oppslutning. Men det har vært brukt mot ham at han tilhører den såkalte Jesu Kristi kirke av De siste dagers hellige; mest kjent som mormonkirken. Det er et kontroversielt trossamfunn og regnes ikke som kristent verken i Norge eller mange andre land.
Med tanke på at USA ikke har noen statsreligion, er amerikanske velgere besynderlig opptatt av politikernes tro. Da John F. Kennedy stilte til valg i 1960, ble det brukt mot ham at han var katolikk – som en milliard andre mennesker også er. Om Obama sa mange at han var nok «egentlig» muslim; var ikke mellomnavnet hans Hussein? Tidligere forsvarsminister Colin Powell avfeide det med et «og om så var?», samtidig som han påpekte at det faktisk var en usannhet. Barak Obama har alltid bekjent seg til kristendommen.
Det er denne linjen Franklin Graham fører videre. – Mitt Romney mormoner? Det bryr meg ikke i det hele tatt, sier han til The Christian Broadcasting Network. Han mener det må være politikken som er det avgjørende for om en presidentkandidat skal ha tillit eller ikke.
Jesu ord om Gud og keiseren brukes ofte som teologisk begrunnelse for å skille mellom det verdslige og det åndelige i tilværelsen. Stort sett er det et sunt prinsipp, selv om neppe noen av oss er «bare» politiske eller «bare» religiøse i vår orientering. Selv er jeg medlem av et parti med «kristelig» i navnet. Men jeg støtter det fordi jeger enig i politikken, ikke fordi jeg er fascinert av navnet. Jeg tenker at det ikke er annerledes enn at det finnes et parti som domineres av akademikere, men som kaller seg arbeiderparti.

Nils-Petter Enstad
Forfatter

Pubslisert i Klassekampen mandag 16. januar 2012

Dag Hammarskjöld - politiker, diplomat og kristen mystiker

2011-09-17T08:07:00.000-07:00

Av Nils-Petter Enstad

Han er den eneste som har fått Nobels Fredspris etter sin død. Fremdeles diskuteres det om hans død var en ulykke eller et politisk mord. Søndag 18. september er det 50 år siden FNs andre generalsekretær, svensken Dag Hammarskjöld, omkom da flyet han satt i styret i jungelen i det nåværende Zambia. I dag huskes han trolig best for en bok som kom ut etter hans død, der han framstår som en kristen mystiker.

”Du overtar verdens vanskeligste jobb”, var den velkomsthilsen nordmannen Trygve Lie ga sin ettermann da han i 1953 overlot ansvaret som FNs generalsekretær til Dag Hammarskjöld. Det var mange kontraster mellom de to: Arbeidergutten fra Grorud og overklassegutten som vokste opp på Uppsala slott. Begge hadde tjent sine land i ansvarsfulle stillinger. Lie som justisminister i Nygaardsvolds regjering, og senere som utenriksminister i London-regjeringen. Hammarskjöld som diplomat, men også som politiker. Det var fra stillingen som konsultativ statsråd i Tage Erlanders regjering at den partiløse Hammarskjöld ble kalt til FN. Som generalsekretær måtte han håndtere en rekke internasjonale krisesituasjoner, så som Suez-krisen i 1956 og Kongo-krisen i 1960. Det var under en reise i forbindelse med denne at han omkom, 56 år gammel.

MANUSKRIPT
Etter Hammaskjölds død fant man et brev han hadde skrevet til en god venn i Sverige, Leif Belfrage, og en ringperm med notater. På permen hadde han skrevet en tittel: ”Vägmärken”. Notatene var en rekke maksimer og frie vers, og Hammarskjöld selv kalte notatene ”en dagbok eller en hvitbok om mine forhandlinger med meg selv – og med Gud”.
Boka kom ut på Bonniers forlag i Sverige i 1963, og kom året etter også i norsk utgave. Den norske utgaven er kommet i flere opplag. Den siste utgaven kom på Lunde Forlag i 2003. Da var det 50 år siden Hammarskjöld tiltrådte som generalsekretær i FN.
Boka er redigert kronologisk, og notatene er samlet gjennom mange år. Noen av dem er det man vil kalle ”generell livsvisdom”, andre går inn i kristenmenneskets utfordringer: ”Hvordan skal du kunne bevare evnen til å høre når du aldri vil lytte: At Gud har tid til deg anser du visst som like selvfølgelig som at du ikke har tid til Gud”, skriver han i 1941 eller 1942. Samme år skriver han også: ”Menneskedyrets livskrav blir ikke til bønn ved at man setter Gud som adressat.”
At Hammarskjölds forhandlinger med Gud kunne være krevende, går fram av et annet, senere notat: ”Veien til innsikt går ikke gjennom tro. Først gjennom den innsikt vi vinner ved å forfølge det innerstes flyktende lys, kan vi nå fram til å fatte hva tro er. Hvor mange er ikke drevet ut i mørket ved den tomme tale om troen som forsantholden.”
I det året han ble FNs generalsekretær, skrev han: ”Hva betyr i siste instans ordet Offer? Eller bare ordet gave? Den som intet har, kan intet gi. Gaven er Guds – til Gud.” I den samme perioden noterte han: ”Jeg er kalken. Drikkens er Guds. Og det er Gud som tørster.”

BØNN
Den språkmektige generalsekretæren skrev sine tanker ned på flere språk. De fleste på svensk, mens også på engelsk og fransk. Noen av dem står nærmest som ”punchlines”, så som denne: ”The lovers of God have no religon but God alone.”
I mange notatene han gjorde, er han opptatt av bønn: ”Bønnen, krystallisert i ord, fikserer om og om igjen en bølgelengde der dialogen må føres videre endog når bevisstheten retter seg mot andre mål.”
Den mest kjente teksten fra ”Veimerker” er da også en bønn. Den har ofte vært brukt både i gudstjenester og til privat andakt:
Du som er over oss,
Du som er en av oss,
Du som er -
også i oss.
Måtte alle se deg – også i meg.
Måtte jeg få berede veien for deg
og takke for alt som da vederfares meg.
Måtte jeg ikke derved glemme andres nød.
Hold meg fast i din kjærlighet
slik du vil at alt skal bevares i min.
Måtte alt mitt vesen vendes om til din ære,
og måtte jeg aldri fortvile.
For jeg er under din hånd,
og i deg er all kraft og godhet.
Gi meg et rent sinn – at jeg må se deg,
et ydmykt sinn – at jeg må høre deg,
et kjærlig sinn – at jeg må tjene deg,
et trofast sinn – at jeg må bli i deg.

Publsiert i Fredrikstad Blad mandag 19. september 2011

De søkte samme tempel

2011-09-03T15:16:00.000-07:00

En åndelig vise om fariseeren og tolleren

De søkte samme tempel,
de søkte samme Gud.
Den ene med sin synd og skam,
den andre med sin skrud.
Den ene med sin anger,
sin sorg, sitt nederlag.
Den andre med sin stolthet,
sitt eget velbehag.

De søkte samme tempel,
de søkte samme Far.
Den ene kom med ydmykhet,
den andre stolt fram bar
hvor from han var i gjerning,
i tanke, handling ord.
Den andre bad så stille:
Tilgi min synd så stor.

De søkte samme tempel,
de søkte samme fred.
Den stolte og den ydmyke,
de var på Herrens sted.
De søkte Herrens ansikt,
hans gode velbehag.
De søkte samme tempel,
kun en ble frelst den dag.

Tekst: Nils-Petter Enstad

Skrevet til 12. søndag etter pinse, 2011 – sunget i gudstjenesten samme dag med en melodi av Morgan Stavik

Rundtur i himmelen?

2011-08-10T00:04:00.000-07:00

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Den fire år gamle sønnen til en amerikansk pastor ble kjørt i hui og hast til sykehuset med sprukket blindtarm. Det var dramatisk, men det gikk bra. Da fireåringen våknet opp fra narkosen kunne han imidlertid fortelle at han hadde vært død, og han hadde vært i himmelen. Der hadde han møtt sin bestefar, han hadde møtt den gammeltestamentlige skikkelsen Samson, han hadde møtt døperen Johannes og han hadde selvsagt møtt Jesus. I dag er gutten fra den gang 11 år, og hans far har skrevet en bok om sønnens rundtur i himmelen. Boka heter ”Heaven is for real”, og er solgt i mer en halvannen million eksemplarer.

Troen på et liv etter dette har sittet dypt i de fleste kulturer. Den jødisk-kristne er ikke noe unntak. Men mens eksempelvis den norrøne oppfatningen av evigheten var svært konkret, er Bibelens tekster om dette svært vage. Det som finnes er noen poetiske vendinger, som i Johannes Åpenbaring, der perler, edelstener og andre kostbarheter brukes for å beskrive den himmelske herlighet. For å kompensere for denne bildebruken, har menneskene ofte fylt ut med sine egne himmelforventninger. Veldig ofte ender disse opp med det Sigrid Undset litt spydig kalte ”et nytt og herliggjort Fredrikstad”, som en kommentar til daværende byfogd Ludvig Dahls beskrivelse av livet etter døden på 1920-tallet.
Det er en forholdsvis vanlig tanke blant norske kristne at man ”skal møtes igjen” når livet her nede er slutt. Da skal man få svar på alt man har lurt på, og man skal møte igjen, ikke bare sine kjære – bestefaren! – men også de bibelske heltene, trosheltene fra kirkehistorien, trosfeller av alle kategorier og så selvsagt Jesus.
Jeg er ikke lenger der at jeg tenker på himmelen som et stort reunionparty, selv om jeg tror på et liv etter dette. Men kunnskapen om hvordan det livet skal arte seg, vil jeg ha til gode. Jeg tror det uansett er hinsides en hver beskrivelse. De ordene som kan beskrive himmelen finnes ikke.
Jeg synes likevel det er nokså harmløst at en gutt på 11 år tror han var i himmelen og møtte bestefar og Samson og Jesus mens han lå i narkose. Men det er ikke like harmløst at hans far – en mann med teologisk utdannelse – gir ut fortellingen som sønnens rundtur i himmelen i bokform, og at den selger i store opplag.

Publisert i Klassekampen 10. august 2011

William Booths "profeti"

2011-08-04T22:11:00.000-07:00

Av Nils-Petter Enstad
Tidligere offiser i Frelsesarmeen

Narve Holmen refererer i Dagen 4. august en uttalelse av Frelsesarmeens grunnlegger William Booth som Holmen kaller ”en endetidsprofeti”.
William Booth selv kalte aldri den analysen han gjorde ved overgangen fra det 18. til det 19. århundre en ”profeti”. Han brukte heller ikke formuleringen ”i de siste tider” da han kom med uttalelsen, som Holmen dessuten refererer feil.
Bakgrunnen var at en amerikansk avis i desember 1899 tok kontakt med en rekke fremtredende mennesker i samfunn og kulturliv og stilte dem følgende spørsmål: ”Hva er etter Deres mening den største fare, sosialt eller politisk, som truer det kommende århundre?”
En av dem som ble spurt, var William Booth, og da journalisten som hadde fått i oppdrag å intervju ham om dette oppsøkte generalen på hans kontor, hadde han en lapp med noen punkter liggende foran seg. Svaret hans ble referert slik: ”Den største fare anser jeg å være forkynnelsen av religion uten Den Hellige Ånd, kristendom uten Kristus, tilgivelse uten botferdighet, frelse uten gjenfødelse, politikk uten Gud og himmel uten helvete” (kilde: H.A. Tandberg: ”50 års korstog”, Oslo 1937, side 255-56).
Det er ingen tvil om at uttalelsen viste seg å være en meget presis analyse av hvordan det 20. århundre utviklet seg. Noen vil kanskje kalle den profetisk. William Booth selv ga den ingen slik status, og han valgte heller ikke profetiens form da han kom med sin analyse. Man må gjerne henvise til de seks punktene i den offentlige samtalen, men da bør han gjengis noenlunde korrekt.

Publisert i Dagen lørdag 6. august 2011

Stillheten etterpå

2011-08-03T10:25:00.000-07:00

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

De satt ved siden av hverandre i flyet. Begge var godt kjent i samtiden; begge var regnet blant de fremste, svenske sangerne i sin samtid. – Om De ville gå til operaen, herr Ekberg, kan jeg garantere at De ville bli en verdenssuksess, sa den ene. –Og om De ville brukes Deres stemme i Guds tjeneste, kan jeg garantere at De ville bli til rik velsignelse, herr Björling, sa den andre.

Det var helst et uttrykk for den litt godlynte, faglige ”mobbingen” som utøvere med stor respekt for hverandre kan tillate seg. Einar Ekberg var så avgjort en verdenssuksess innen den kristne sangens verden. Han hadde spilt inn mange plater og han sang for tusenvis av mennesker på store, kristne samlinger verden over. Og mange vil si at Jussi Björling brukte sin stemme ”i Guds tjeneste”, som når han stilte opp og sang gratis på arrangementer i Frelsesarmeens regi, eller når han tolket salmen ”O helga natt”.
De var nokså nær hverandre i alder. Livsløpene deres ble ulike, og begge døde i forholdsvis ung alder. Jussi Björling ble i hvert fall delvis offer for sitt harde liv, ikke minst med et massivt alkohol- og pillemisbruk. Når han skulle synge på Frelsesarmeen, passet man på at han fikk sove ut så mye av rusen som mulig på en sofa i et av de mindre rommene i bygningen. Når det nærmet seg tidspunktet da han skulle synge, hadde en frelsesoffiser i oppgave å vekke ham og hjelpe ham med å gjøre seg klar.
Einar Ekberg fikk forholdsvis tidlig vite at han hadde en kreftsvulst i den ene leggen. En operasjon ble anbefalt, men i stedet ble han overbevist om at Gud ville helbrede ham. Troen på guddommelig helbredelse sto sterkt hos den første generasjonen pinsevenner. Derfor ble det ingen operasjon, en beslutning som trolig forkortet hans liv med flere år.
Jussi Björling var bare 49 år gammel da han døde av hjerteinfarkt en februardag i 1960. Einar Ekberg var blitt 56 år da han døde 5. august året etter. To av Sveriges flotteste stemmer ble tause med kort tids mellomrom for omlag 50 år siden.
Jeg lytter til innspillinger av dem begge, og jeg gjør det med stor glede, enten det er Jussi Börling som synger ”O helga natt” eller Einar Ekberg som synger ”O store Gud”.
Når sangen er over, lytter jeg til stillheten etterpå.

Publisert i Klassekampen 2. august 2011

EN SALME, EN SANG OG EN VISE

2011-07-31T12:24:00.000-07:00

Jeg ønsker å Herren lovprise,
en salme, en sang og en vise.
En salme om nåden fra Golgata kors,
en sang om at Herren enn lever i oss,
en vise om tjenesten han lar oss få,
med dette vi kan ut til mennesker gå
og sammen vår Frelser lovprise.
En salme, en sang og en vise.

Tekst: Nils-Petter Enstad – 31. juli 2011

Den svarte fredag

2011-07-25T13:50:00.000-07:00

Hvor var du da de fryktelige skjedde?
Hvor var du da det grusomme fant sted?

Dette var tenkt som innledningen til en salmetekst, men jeg kom ikke lenger dette...

EN ARV FRA PASCAL?

2011-07-04T22:29:00.000-07:00

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

”Jeg vil heller tro og ta feil, enn ikke tro, og så ta feil.” Slik presenteres ofte, i sterkt komprimert og forenklet form det som gjerne kalles ”Pascals veddemål”. Blaise Pascal levde i Frankrike fra 1623 til 1662. Han var først og fremst vitenskapsmann; matematiker og fysiker, men noen av oss forbinder navnet hans med filosofi. Hans filosofiske hovedverk, ”Tanker av herr Pascal om religionen og om enkelte andre emner”, kom ut sju år etter hans død, redigert av hans venner på basis av 62 pakker med manuskripter som ble funnet på hans rom da han var borte. Vanligvis kalles boka kun ”Tanker”. I min norske utgave av boka, fra om lag 1970, fyller resonnementet som ovenfor er gjengitt med 14 ord i alt åtte trykte sider.
Hvorfor denne påminningen om en filosof som neste år har vært død i 350 år?

Under landskonferansen til British Humanist Association i forrige uke, sa humanisten og filosofen Julian Baggini at det er å lure seg selv å tro at et humanistisk livssyn er «fullgodt og kan skape mening og fellesskap like godt som religionene». Religionene er bedre i stand til å inspirere, skape fellesskap og mening, ifølge referatet på www.vl.no, som igjen har www.fritanke.no som kilde. Religionens fortrinn er, stadig ifølge filosofen, at «troen på noe utenfor den fysiske virkeligheten er en sterk kilde til følelsen av mening og sammenheng».
Det være langt fra meg å hovere over at en filosof som etter norsk målestokk er humanetiker langt på vei konkluderer på samme måte som en from, katolsk kristen kollega av ham gjorde for 350 år siden. Men jeg synes det er en interessant observasjon. Interessant, ikke minst fordi jeg leser noe av den samme ydmykheten i hans resonnement som jeg leser i Pascals. Ikke en dogmatisk skråsikkerhet, men en ydmyk undring. Det siste stimulerer alltid mye mer til refleksjon og ettertanke enn det første.
Konvertitter kan lett få noe påståelig over seg. Det gjelder uansett i hvilken retning man har konvertert. Kanskje har det vært et problem for livssynshumanismen i Norge at den i så stor grad har vært dominert nettopp av konvertitter? Dersom Bagginis måte å nærme seg dette temaet på ble mer utbredt, ville det gjøre det mer naturlig å snakke med hverandre også om dette stoffet?

Publisert i Vårt Land tirsdag 5. juli 2011

Jesus ser den ene

2011-07-03T09:37:00.000-07:00

Jesus ser den ene
som er kommet bort,
ser ham der alene
i et mørke stort.
Som et lys han søker
i hver bortgjemt krok.
Jesus ser den ene
sier Herrens bok.

Nils-Petter Enstad
3. juli 2011

Guds fulle rustning

2011-06-19T04:40:00.000-07:00

Ta på Guds fulle rustning,
ta Åndens sverd i hand.
Ta på Guds fulle rustning
og vær en kriger sann.
Ditt belte heter sannhet,
ditt skjold er bønn og tro.
Ta på Guds fulle rustning,
Guds kraft vil i deg bo.

Etter Ef 6, 13-17

Nils-Petter Enstad
Tilegnet Solveig Nordhaug som ble frelsessoldat i Askim 19. juni 2011

Kristen nok?

2011-06-17T01:56:00.000-07:00

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Det skal ha skjedd i den tiden da det å ha blitt konfirmert nærmest var et krav for å slippe ut i samfunnet. En ung mann hadde strøket til denne testen gang på gang. Så kom det en ny prest til bygda, og den ukonfirmerte, som må ha nærmet seg 20 år, skulle prøve enda en gang.
- Kan du de ti bud? spurte presten. Nei, gutten kunne ikke de ti bud.
- Kan du ditt Fadervår, da? spurte presten. Men heller ikke sitt Fadervår kunne han.
- Hva kan du da? skal presten ha spurt nokså oppgitt. Da så gutten på ham og sa: ”Herren er min hyrde, meg fattes intet”, slik innledningen til Salme 23 var etter den gamle bibeloversettelsen.
- På de ordene konfirmerer jeg deg, svarte presten.

Denne gamle fortellingen, som kanskje bare er en anekdote, tenkte jeg på da jeg leste at UNE har gjort helomvending – blitt omvendt, om man tillater en blødme! – i spørsmålet om det skal tillegges vekt dersom en asylsøker konverterer til en annen religion. I praksis vil det si muslimer som konverterer til kristendommen og blir døpt. En muslim som er blitt døpt er en frafallen ut fra muslimsk tankegang. Det vil alltid få konsekvenser for vedkommende, fra sosial utstøtelse til overgrep, tortur og drap. Fram til nå har ikke dette gjort inntrykk på norske byråkrater. I stedet har man henfalt til meningsløse vurderinger av om konvertitten er ”kristen nok”, eller man har testet vedkommende på bibelkunnskapene. Hvis konvertitten ikke gir uttrykk for et misjonerende sinnelag, har ikke omvendelsen vært vurdert som oppriktig nok i det norske byråkratiet.

Noen bidrag til den byråkratiske folkeopplysning: Det finnes millioner av kristne som ikke er ”misjonerende” av verken sinn eller natur. De lever stille med sin Gud og sin tro. Og det finnes millioner av kristne som ikke har annen bibelkunnskap enn den fordums konfirmanten. De tror at Jesus døde for dem. De tror at Herren er deres hyrde – ”jeg fatter ingenting”, som han sa, gutten hvis vokabular ikke hadde fanget opp det litt arkaiske ”fattes”.

Hvis noen skulle ønske å teste meg på om jeg er ”kristen nok”, tror jeg ikke det er bibelkunnskapen det skal stå på. Jeg er ikke alltid like sikker på om jeg synes det er beroligende nok.

Publisert i Klassekampen fredag 17. juni 2011

Dommedag utsatt igjen

2011-05-22T08:19:00.000-07:00

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

- Jeg regner med å komme på jobb mandag som vanlig!
Slik kommenterte sekretæren til den amerikanske ”dommedagsprofeten” Harold Camping sin sjefs utregning av at dommedag skulle inntreffe søndag 22. mai. Det hadde den i hvert fall ikke gjort da disse linjer ble skrevet litt før klokka 17 norsk tid den nevnte dato.
Jeg har sans for den sekretæren. Hun står i en lang og sindig, kristen tradisjon der man ikke lar seg affisere av finurlige regnestykker, men i stedet forholder seg til det Jesus selv sa om saken: ”Men den dagen og timen kjenner ingen” (Matt 24, 36). Om det så er englene i himmelen eller Jesus selv, så var dagen og tiden for jordas undergang skjult i mørket, fortsetter han. Gjennom snart 2000 år har disse apokalyptiske forventningene vært knyttet til Bibelens tekster om dette. Etter Hiroshima og Nagasaki fikk den kjernefysiske trusselen en bred plass i disse tankene, og mot slutten av det forrige århundret var det miljøtrusselen som dominerte.
Harold Camping er sånn sett en slags ”back to normal”-representant innen apokalyptikken. Han går inn i et forholdsvis patetisk anegalleri i så måte. Selv apostelen Paulus var en snartur innom dette, men kom seg fort ut igjen. Men i det første brevet til de kristne i Tessaloniki har han noen formuleringer som er blitt brukt med stor kreativitet siden. Trosretninger som Adventistsamfunnet og Jehovas Vitner ble til som en direkte konsekvens av at noen sto fram og fastsatte datoen for Jesu gjenkomst, og dermed for jordas undergang.
Martin Luther tenkte i samme baner som sekretæren til den foreløpig siste av disse profetene: ”Selv om jeg visste at Herren kom igjen i morgen, vil jeg plante et tre i dag”, sa han.
Prøysen-figuren Matja Brettsveen sier det enda mer kategorisk i visa ”Kjerringkjeft”, der hun står og hogger ved mens mannen Jens bekymrer seg for verdenssituasjonen:
”Men sku’ det gå så gæli
at væla ska forgå
og alt jeg hogge opp i kveld
sku vårå fårfengt arbe lell
så ska jeg stå på skire trass
og ta en kabbe til”.
Det er når verdens ende er nær at man trenger nøkterne mennesker, gjerne med ild i hjertet, men også med is i magen. Mennesker som går på jobb mandag selv om jorda gikk under søndag.

Publisert i Klassekampen fredag 27. mai 2011

DEN KORSFESTEDES ANSIKT?

2011-04-19T01:50:00.000-07:00

AV Nils-Petter Enstad
Forfatter

Det har vært stemplet som falskneri og utropt til mysterium så mange ganger at bare de færreste har oversikten over hva status er til enhver tid. Etter en meget bastant konklusjon i 1988, der det ble ”slått fast” at det såkalte likkledet i Torino er et falskneri fra 1300-tallet, er om ikke konklusjonene, så påståeligheten nå på vikende front. Den skråsikre konklusjonen fra 1988 var nemlig ikke i stand til å forklare hvordan en falskner på 1300-tallet kunne kjenne til kjemiske prosesser og teknikker som resten av verden ikke oppdage før 700 år senere. Er det dermed ekte? Det kan ikke vitenskapen svare på, og derfor fortsetter dette fire meter lange tøystykket å engasjere, fascinere og provosere den dag i dag.

Det er skrevet en mengde bøker om likkledet i Torino, og nylig kom en til. Den er skrevet av Jostein Andreassen og heter ”Likkledet i Torino – et tegn for vår egen tid” (Luther forlag). Det er den første boka om dette emnet på norsk siden 1983, da Gyldendal/Land og kirke ga ut en oversatt bok om kledet som to amerikanske forskere hadde skrevet. I 1980 ga Luther Forlag ut ei bok av den svenske biskopen Svend Danell om det samme temaet. Begge disse bøkene er positivt avventende til det spørsmålet som alle ”Torino-debatter” handler om: Er skikkelsen man kan se avtegnet i kledet et bilde av Jesus fra Nasaret?
Jostein Andreassen er tydelig på hva han mener. Han mener kledet er ”ekte” i den forstand at det ikke er noen kunstner/svindler som har framstilt dette. Dette argumenterer han grundig inntil det omstendelige for i sin bok, med mange henvisninger til ikke minst botanikere. Det er nemlig adskillige spor av pollen på kledet, og mange av disse skal ifølge boka bare være kjent fra området rundt Jerusalem.
Mye av denne argumentasjon går langt over hodet på de aller fleste av oss som har en slags nysgjerrighet for dette tøystykket. Så er det da heller ikke pollensporene vi er mest opptatt av.

BILDET
Det som gjør likkledet i Torino spennende, er det bildet man kan se avtegne seg i tøystykket. Det viser en mann i full legemsstørrelse med merker på kroppen som stemmer overens med dem de sårene Jesus ifølge evangelietekstene fikk da han ble torturert før han ble korsfestet.
I kirker og gudshus over hele verden finnes kunstneriske framstillinger av hvordan man mener han så, denne Jesus fra Nasaret som døde i Jerusalem omkring år 30. Mer interessant enn den biologiske argumentasjonen er derfor den kunsthistoriske argumentasjonen forfatter gjengir. Han hevder, og dokumenterer med bildeeksempler, at i de første århundrene av kirkens historie, ble Jesus ofte framstilt som en ung, skjeggløs mann. I de jødekristne menighetene respekterte man det jødiske bildeforbudet, men de hedningskristne menighetene hadde ingen slik forpliktelse. I katakombene og de eldste kirkene i Europa ble Jesus derfor ofte framstilt som en romer. Men midt på 500-tallet skjedde det en endring: Da begynte man å framstille Jesus som en ortodoks jøde, med skjegg og langt hår. Siden den gang er det denne ”varianten” som er blitt stående som det klassiske bildet av Jesus. At eksempelvis den norske maleren Henrik Sørensen malte et bilde av den oppstandne Kristus der han ser ut som en ung, blond friskus med viltert hår er blitt stående som det unntaket det er.
Hva var det som skjedde midt på 500-tallet som førte til denne endringen? Jostein Andreassen mener det må ha sammenheng med at kledet ble funnet bymuren til den kristne byen Edessa da den ble angrepet av perserne i år 544. Det bildet av Jesu ansikt som kom fram i kledet satte standarden for hvordan Frelserens skulle framstilles, og har holdt seg siden.

BETYDNING
Det er en utbredt oppfatning, ikke minst blant skeptikere, at kristne mennesker verden over oppfatter likkledet i Torino som et slags ”bevis” for at Jesus fra Nasaret både har levd, dødd og stått opp igjen.
Dette er helt feil. De alle fleste kristne i verden har antakelig ikke hørt om kledet en gang, og de som har hørt om det, tillegger det ikke en slik status. Den katolske kirke har da også ned gjennom historien vært forholdsvis tilbakeholden med å kommentere kledet, eller gjøre det tilgjengelig. Dette har ikke vært fordi man har hatt noe å skjule eller fordi man var redd noe falskneri skulle bli ”avslørt”; man har rett og slett vært klar over at for mye oppmerksomhet om kledet ville flytte fokus fra det påskebudskapet egentlig handler om, nemlig at Jesu oppstandelse fra de døde er noe som må gripes med den enkeltes troendes hjerte, og ikke noe man kan argumentere seg fram til.
Fortellingen om Jesu død på korset, og hans oppstandelse fra de døde den tredje dagen, er sentral i all kristen tro. Jesus selv henviste til oppstandelsen som det definitive uttrykket for at han var Guds sønn og Frelseren som var lovet. Kristendom uten Jesu oppstandelse er derfor en meningsløshet. Derfor er det fremdeles millioner av kristne som hilser hverandre første påskedag med ordene ”Kristus er oppstått”, og svarer ”Ja, han er sannelig oppstått”.

Sammenheng

2011-03-27T06:26:00.001-07:00

Skal noen kunne høste,
må noen også så.
Skal noen kunne komme,
må noen også gå.

Skal noen kunne motta,
må noen også gi.
Skal noen kunne lytte
må vi ha ord å si.

Askim 27. mars 2011
Nils-Petter Enstad

LITURGI SOM FELLES ARENA

2011-01-09T03:04:00.000-08:00

Jeg har akkurat hørt på radiogudstjenesten fra tiårsjubileet til Normisjon. Jeg la merke til at de liturgiske leddene i en gudstjeneste som vanligvis er ”felles” og hvor hele menigheten deltar, i denne gudstjenesten ble framført som korsang. Det gjaldt først og fremst trosbekjennelsen og Fadervår. Det var sikkert full anledning for menigheten til å ”synge med”, men gjorde den det?
Hadde jeg vært til stede ved den gudstjenesten, ville jeg kun ha vært tilhører/tilskuer ved disse leddene. Ikke fordi jeg ville hatt problemer med innholdet i leddene, men fordi jeg ikke kjente melodiene. Fadervår har ”sittet” siden jeg var smågutt; trobekjennelsen har i hvert fall gjort det siden jeg var konfirmant. Men den formen disse leddene fikk her, opplevde jeg som fremmedgjørende.
Kanskje skal man la enkelte ledd få være som de har vært? Kontinuitet er en verdi i seg selv.

Nils-Petter Enstad

Rollen som Jesus…

2010-12-21T14:05:00.000-08:00

Flere artister har hatt rollen som Jesus i rockeoperaen ”Jesus Christ Superstar”. Det minner meg om jula 1977, da vi arrangerte et julespill på Frelsesarmeen i Nannestad. Vår sønn Ragnar, født 5. oktober det året, fikk rollen som Jesus-barn.
Under en av øvelsene, sier hun som hadde rollen som Jomfru Maria: - Vi må ta en pause. Jesus-barnet har tisset på seg.
Da utbrøt en av hyrdene, nokså forarget: - Du tror vel ikke at Jesus-barnet tisset på seg?

Trosbekjennelsen sier noe om Jesus som ”virkelig og sant menneske”….

Snakker som i "Nytt på nytt"

2010-12-21T00:03:00.000-08:00

- Det er naturlig å snakke om tro og politikk i samme åndedrag de aller fleste steder i verden. Men i Norge er det ikke slik. Hvis norske journalister skal snakke om Gud, snakker de som om de er med i ”Nytt på nytt”. Det er en religiøs sjenanse som gjør at alt som har med tro og Gud å gjøre oppfattes som en raritet. Du skal ikke lenger enn til Sverige og Danmark før dette er annerledes (Tomm Kristiansen i intervju av undertegnede i Magasinet Kristne Arbeidere).

Nå vi legger våre barn i Herrens hender

2010-10-14T00:43:00.000-07:00

Melodi: Barndomshjemmet

Nå vi legger våre barn i Herrens hender,
og vi ber ham være deres venn og Far.
At han englevakt omkring dem alltid sender,
at han vokter hvert et skritt som barna tar.
Dette gjør vi nå i tro på Herrens løfte,
han som sa om alle barna: ”Kom til meg”.
Han som sa at han vil hjelpen gi og trøste,
og som gir oss i sitt ord den beste vei.

Den gang Frelseren omkring på jorden vandret,
mange kom til ham med sine barn og ba
at han skulle dem velsigne, ta i fanget,
og vi leser i Guds ord at Jesus sa:
La nå alle små til meg få lov å komme,
ikke hindre dem, men hjelpe dem til tro.
I Guds hage, der skal barnehjertet blomstre,
i Guds hus skal barnesjelen trygt få bo.

Ingen er så trygg i fare som den lille
som er lagt i Herrens favn i bønn og tro,
og betrodd til ham som hver en storm kan stille,
og som over dype kløfter bygger bro.
Han har sagt at han vil la sin engel verge
hvert et lite menn’skebarn på denne jord.
Han har sagt at han i sorg og nød vil berge
alle dem som tror og stoler på hans ord.

Tekst: Nils-Petter Enstad - 2003

Jesus og barna

2010-10-14T00:42:00.000-07:00

Melodi: Fager kveldssol smiler

”La de små få komme
uhindret til meg.”
Disse ord fra Jesus
lyser opp vår vei.

Bli som barn i hjertet –
enkel i din tro.
Barnevennen Jesus
åpnet himlens bro.

Jesu åpne armer
favner liten, stor.
Alle kan få kalle
Jesus for sin bror.

Fader vår i himlen,
du som gav din Sønn,
du som barna elsker,
hører deres bønn.

Tekst: Nils-Petter Enstad – 2003/2010

Sykdom som straff?

2010-10-09T01:04:00.000-07:00

Av Nils-Petter Enstad
Tidligere offiser i Frelsesarmeen

"Hvem er det som har syndet, han selv eller hans foreldre, siden han ble født blind?” Slik spurte disiplene Jesus en gang de møtte en mann som var født blind. Jesus avviste hele problemstillingen: ”Verken han eller hans foreldre har syndet. Det skjedde for at Guds gjerninger skulle åpenbares på ham” (se Joh 9).

Denne fortellingen føler jeg behov for å minne om i kjølvannet av den debatten man har fått i det offentlige rom, knyttet til uttalelser fra den amerikanske ”TV-predikanten” Thurmann Scrivner, formidlet gjennom fjernsynskanalen Visjon Norge. De går i korthet ut på sykdom skyldes synd hos den syke, og at funksjonshemmede barn er en straff for synd.
Det er prisverdig at Vårt Land har satt denne forkynnelsen i fokus. Det er en forkynnelse jeg for min del har både trodd og håpet var et tilbakelagt stadium. At sykdom skal skyldes synd, er en tanke som bare kan forstås ut fra et bilde av Gud som en som først og fremst er opptatt av å straffe og refse, eventuelt også ut fra et behov for å finne ”en mening” med det som skjer. Man kan ikke forestille seg at et ungt menneske får kreft og dør uten at det skal ha ”en mening”. Den primitive forklaringsmodellen er at det skyldes enten egen eller andres synd; den mer sofistikerte går ut på at det er for at vedkommende skal ”bli spart” for andre lidelser siden.
I dagens avis (7.okt) går Scrivner enda et hakk videre: ”Hvis foreldre visste at de kunne få et funksjonshemmet barn dersom de begikk en synd da de avlet det, ville de slutte å synde”, hevder han. Han har med andre ord ikke forstått ett ord av Jesu svar til disiplene da de tenkte i de samme baner. Ved en tilfeldighet som kan se ut som en tanke, er fortellingen om dette en av lesetekstene i kirkene kommende søndag – kanskje skulle man vurdere å bruke den som prekentekst i stedet?
Ideen om en Gud som ”straffer” hører ikke hjemme i Det nye testamente. Det kan ikke sies ofte nok og tydelig nok. Jeg tror ikke på en lunefull, straffende Gud. Jeg tror på en Gud som kan gråte med de gråtende, sørge med de sørgende, lide med de lidende. Det er derfor korset er et så viktig vitnesbyrd for den kristne kirke.

(Publisert i Vårt Land lørdag 9. oktober 2010)

HUSET GUD SPARTE?

2010-08-14T04:28:00.000-07:00

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Bybrannen i Ålesund i 1904 har gått inn i historien som en av de store katastrofene i Norge i fredstid. Brannen brøt ut natt til lørdag 23. januar, klokka 2 om natten, mens det blåste storm fra vest. 850 hus brant ned og ti tusen personer ble hjemløse.

I DagenMagazinet for lørdag 7. august kan man lese om ett av de få husene som ikke brant, til tross for at det lå midt i det området der brannen herjet. Huset kalles Waldehuset, og nå er det snakk om å restaurere det. Det står nemlig fremdeles, men har forfalt i de senere år.
Historien er sterk, og man kan godt argumentere for at huset bør få status som kulturminne. Det hører helt klart hjemme i en programserie som ”Norsk attraksjon”, for eksempel.
Når Waldehuset ikke brant ned, var fordi huseieren satt inne i huset og bad til Gud, kan man lese i reportasjen i DagenMagazinet. Derfor sparte Gud huset.
Jeg synes denne typen vitnesbyrd om Guds omsorg er problematiske. Var det ikke andre i Ålesund som også ba denne natta? Hva med de bedehusene og møtelokalene som ble flammenes rov? Jeg vet for eksempel at Frelsesarmeens lokale i byen var ett av disse. Var det ingen som bad der? Eller bad de ikke nok? Trodde de ikke nok? Kanskje er det et større vitnesbyrd om Guds omsorg at kjempebrannen ikke krevde flere menneskeliv enn den gjorde? Det var én person som omkom som følge av brannen, kan man lese i historien om bybrannen.
Jeg skjønner at det oppleves som ”stort” å ha en slik fortelling i sin familiehistorie som etterkommerne til han som bodde i Waldehuset – Anders Nord – har. Men er det en fortelling som egner seg som vitnesbyrd om Guds omsorg når man tenker på at ti tusen andre mistet mer eller mindre alt de eide?
Som sjelesørger har jeg sittet i samtaler med mennesker som har spurt ”hvorfor meg?” enten det var fordi de ble rammet eller fordi de ble spart. Jeg har ikke hatt noe enkelt svar på det spørsmålet i noen av de situasjonene, og har det enda mindre i dag. Det blir for lettvint, enten man velger å snakke om at var Gud som beskyttet, eller at man prøver å trøste med at man skal få vite det siden. Det samme gjelder forbønn for syke. Jeg har selv bedt for syke. Jeg har vært vitne til forbønnshandlinger for syke. Jeg tror på bønn. Jeg tror på mirakler. Jeg tror på Guds omsorg. Men jeg tror både bønnesvaret, miraklet og omsorgen har mange uttrykk.
Var det Gud som sparte Waldehuset den gang Ålesund brant? Hvorfor sparte han ikke de andre 850 husene? Det er spørsmålet jeg sitter igjen med etter å ha lest reportasjen i DagenMagazinet.

(Sendt DagenMagazinet 14. august 2010)

Hent dem inn

2010-08-02T04:45:00.000-07:00

Hent dem inn, de som ingen vil ha,
ikke glem det som Mesteren sa:
At hver eneste gjest
har han innbudt til fest,
her er alle velkommen til bords.

Nils-Petter Enstad

Mer enn mange spurver

2010-07-14T01:48:00.000-07:00

Melodi: When the carnival is over

Du er mer enn mange spurver,
det er Jesu ord til meg.
Han som jord og himmel eier,
på et kors han ofret seg.
Han som talte ifra berget,
han som stilte stormen svær:
”Du er er mer enn mange spurver”,
det hans hilsen til meg er.

Ser du blomstene på marken?
Ser du treets grønne prakt?
Ser du sol og stjerne lyser,
se dem vitne om Guds makt?
Han som skapte jord og himmel,
og i hånden sin dem bær’.
”Du er mer enn mange spurver”,
det hans hilsen til meg er.

Alle dyr og alle fugler,
alle fisker, alt som gror.
Herren Gud har skapt det hele
ved sitt eget, store ord.
I hans bilde er vi dannet,
mann og kvinne, du og jeg.
Vi er mer enn mange spurver,
han vil frelse deg og meg.

Tekst:
Nils-Petter Enstad
14. juli 2010

Må alt ha en mening?

2010-06-20T14:26:00.000-07:00

En melding tikker inn: En god venn gjennom mange år, tidligere kollega, en ressurssterk og dyktig frelsesoffiser er omkommet under en trafikkulykke i det landet der hun ga svært mange (de fleste?) av sine drøyt 30 år som frelsesoffiser. Det legges inn meldinger på hennes facebook-side – jeg har lagt inn en, jeg også. Og jeg leser de andre meldingene. Noen forsøker å finne en slags mening i det som har skjedd, eller i hvert fall en trøst i at man skal se meningen senere.
Da slår tanken meg: Ja, mon det?
Kan ikke det meningsløse bare få være meningsløst? Må alt ha en mening? Er det en mening med alt?
Var det en mening med tsunamien for noen år siden? Med jordskjelvet på Haiti?
Når menneskene gråter, da tror jeg Gud gråter med dem.
Min mor fortalte om sin far, som levde et langt liv og mistet nesten hele sin første familie; kone og seks av sju barn i tuberkulose og andre sykdommer. På sine gamle dager kunne han si, der han satt i gyngestolen, til min mormor: -Du, Anna, når jeg kommer til himmelen har jeg mye jeg skal spørre Jesus om.
Så satt han et øyeblikk, og så kom det: - Men når jeg ser ham, ansikt til ansikt, har jeg vel glemt det alt sammen.
Jeg tror det blir slik. Han skal få slippe å gi det meningsløse en mening. Han skal bare være der, sammen med oss.

Nils-Petter Enstad